Bekjennelser fra en diskosnobb

Kjetil Rolness gjenoppdager diskoen.

BØR BARNET til Märtha og Ari få tittel? Har Marion Ravn operert puppene sine? Kommer statsbudsjettet i havn? Svarene er henholdsvis «Nei», «Vet ikke» og «Regner med det». Dermed skulle den norske offentlighetens mest presserende bekymringer denne uka være avklart, og vi kan konsentrere oss om viktigere ting.

Selv slår jeg av PC-en, går inn i min egen lune stue og flater ut i skinnsofaen. Men først litt musikk. Jeg åpner et stort metallskap, skanner seks dype hyller med CD-er jeg en gang mente var uunnværlige, og blir som så ofte før stående og kope: Jeg har skapet fullt av plater - og ingenting å spille.

Noe skjer nemlig når man har rundet de førr og brukt store deler av sine beste år på å lytte til populærmusikk, framføre populærmusikk, lese og skrive om populærmusikk, og føre lidenskapelige diskusjoner om populærmusikk. Man blir litt matlei. Man har mindre tid til å lytte og følge med. Man erkjenner at emnet ikke lenger er like eksistensielt avgjørende som den gang man kunne havne i håndgemeng med rivaliserende deler av musikkpolitiet bare man sa noe galt om den nest siste skiva til R.E.M.

LIKEVEL BESTÅR noen av smaksdommerens instinkter. Inviterer man for eksempel til hjemmefest med ryddet dansegulv, går det straks personlig prestisje i musikkvalget, og utallige timer kastes bort på hjemmebrenning av de ultimate party-CD-ene, som flertallet av gjestene likevel ikke enser, og som man selv går i surr i ut over kvelden. Legger noen seg borti musikken, blir man dødelig fornærmet og skulle ønske det fantes en utkaster i nærheten. Setter man på en favorittlåt som nesten ingen andre har hørt, til begeistret respons hos danserne og anerkjennende nikk fra kjennerklikken borti hjørnet (som selvsagt aldri danser), får man brystspreng av barnlig stolthet. Det er snobbens tilfredshet over å kunne glede andre med sitt utsøkte ego.

EN GANG i tida tok alle for gitt at popmusikk var et ungdomsfenomen, og at ungdom hadde noe med alder å gjøre. Tenåringens umodne hang mot det populære, kommersielle, overflatiske og forgjengelige ville naturlig bli avløst av interessen for jazz eller klassisk musikk. Mennesket utvikler større sans for kvalitet, for dybde og substans, for de evige verdier. En gang må man jo bli voksen også som musikkelsker?

Skrekk og gru! Heldigvis ikke! Det som skjer, er at man bedre forstår de tidløse kvalitetene til den beste døgnfluemusikken. På sekstitallet tok ingen fabrikkerte band som The Supremes eller The Monkeys alvorlig. Nå er deres største hits for lengst opphøyd til klassikere. Burt Bacharach (før: muzak for mor) eller Abba (før: teenybop for lillesøster) er kanonisert av kritikerlauget, og Nancy Sinatra inviteres til rockfestivaler med «kred». Samtidig gjenoppdages og oppvurderes tidligere uglesette deler av repertoaret til populære artister - for eksempel post-68-perioden til Elvis Presley og The Beach Boys, da de nesten ikke hadde hits.

MEN DET MEST bemerkelsesverdige er likevel skjebnen til diskomusikken. For de som ikke måtte huske det (eller er for unge til å vite det), spydde ni av ti musikkanmeldere av disko i 1979. Den var kommers, fjollete, monoton og tekstmessig latterlig - best oppsummert i Donna Summers endeløse gjentakelse av tekstlinjen «I Feel Love». I dag regnes den som et pionerverk i utviklingen av moderne klubbmusikk, som har overtatt for rocken som populærmusikkens kraftsentrum. Disko er moren til house og techno og alle deres avarter fra garage til electroclash. De originale diskohitene har fått nytt liv på utallige samleplater for folket, mens finsmakere sverger til kolleksjoner som ligger flere mil til venstre for «Saturday Night Fever».

DETTE HANDLER ikke om mimring, retrotrend eller kitschdyrkelse. Dette handler om å gjenoppdage og verdsette disko for hva den var og er: sexy, urban og glamorøs, skapt i New Yorks subkulturer av folk som var marginalisert på grunn av rase (svarte eller latinere), klasse (arbeider) eller seksualitet (gay). Minst like «ekte» og «alternativ» som rock'n'roll! Disko forflatet ikke soul, funk og jazz, slik omkvedet lød, men tok med seg disse elementene inn i klubbene, der DJ-ene orkestrerte dansernes bevegelser med overlegen sans for utvalg, forløp og timing. I dag lager DJ-legendene samleplater med høydepunktene fra glansdagene, og fungerer som veivisere og kuratorer for oss som ikke besøkte The Loft eller Paradise Garage i 1979. Hjemmeværende hobby-DJ-er får dermed hittil obskure skatter servert på sølvfat, og kan skumme fløten av kremen. Slik blir man en diskosnobb eller dansegulvsklassisist, noe som før ville gitt like mye mening som en firkantet sirkel. Smakens veier er uransakelige, og snart dukker Julie Eges «Touch Me / Stop It, I Like It» fra 1977 opp på ei hipp utenlandsk samleplate.

DO THE HUSTLE!
503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 980717505


Varnish cache server