Bekjennelser om det umulige

Ted Hughes (1930- 98) er en av Englands mest sentrale lyrikere i dette århundret. Tidligere i år, rett før han døde, utga han diktsyklusen «Fødselsdagsbrev», som nå foreligger i en sober og vital gjendiktning av Arne Ruste.

Diktene henvender seg til Sylvia Plath, den amerikanske lyrikeren Hughes var gift med, og forteller historien om hennes liv, hennes traumer og tvangsforestillinger, hennes angst og smerte.

Langt på vei er diktene en bekjennelse om egen utilstrekkelighet og skyld, men det er også en slags minnebok over en tapt og svunnen ungdom. Desperasjon, fortvilelse og sødme strømmer ut av erindringen, som langt på vei er kronologisk ordnet, slik at man lese boka som en slags diktroman over Sylvia Plaths liv.

Fuglebilder

Gjennom assosiasjonsrike fuglebilder, i et konkret poetisk språk, memorerer han første gang hun som student kom til London. Han husker bryllupet da hun var «en nikkende klase fuktig syrin» og var «havdyp breddfull av Gud». Hun sto i sin «lyserøde ullstrikkekjole» og pupillene var «store slipte juveler».

Hughes beretter om bryllupsreisen til Spania, den første leiligheten i London, og om sårbarheten, den «flådde nerven» hennes når hun har sin første forelesning på college i den blå flanellsdrakten, som han kaller «en sprø form for henrettelse».

Ekteskapet mellom Ted Huhges og Sylvia Plath ble tragisk og endte med skilsmisse. Skilsmissen vekte opp hennes traumer og tvangsforestillinger fra tidligere ungdomsår. Litt seinere endte Sylvia Plath sitt liv for egen hånd.

Pegasus

Hughes forsker i sitt eget og Sylvias liv. I hennes oppvekst, hennes farsbinding, hennes fars død og hennes hudløse sjel. Man bør kanskje minne leseren på at Sylvia Plath er en av USAs store lyrikere i dette århundre, og at også hun har revet ned skillet mellom liv og dikt og latt sin egen desperasjon ri Pegasus gjennom natt og is som en annen Hel-hest. Hun er i slekt med alle store bekjennere, men ble ikke lettet nok for sin byrde til å kunne utholde livet. «Rød var din farge,» skriver Hughes i det siste diktet i samlingen. «I det røde sluket/ skjulte du deg for den kliniske benhvitheten./ Men juvelen du mistet var blå.»

De siste bildene av henne er splintrede, forvridde og groteske, og fulle av kjærlighet. Men hun er ikke lenger noen uskyldig Venus som står opp av havet som da han møtte henne som ung:

«Høyere
enn du siden noengang ble, så svaiende smekker
at dine lange, fullkomne amerikanske ben ganske
enkelt syntes å fortsette oppover. Hånden viftet,
ballerina-lange, ape-elegante fingre.
Og ansiktet - en kompakt ball av glede.
Jeg ser deg der, klarere, virkeligere
enn i noen av årene i skyggen av dette
som om jeg så deg den ene gangen, og aldri mer.
Hårets myke fall - det flagrende sløret
over ansiktet ditt, over arret ditt. Og ansiktet
en gummiball av glede
omkring afroleppene»