STRAMMER TIL: Finansminister Siv Jensen (Frp). Foto: Anita Arntzen
STRAMMER TIL: Finansminister Siv Jensen (Frp). Foto: Anita ArntzenVis mer

Beklagelig kamp mot eiendomsskatten

Når alternativet er flate gebyrer som rammer alle like hardt, framstår regjerings innstramming som skinnomsorg for dem med minst. Men den har lyspunkter.

Leder

Da Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande presenterte det som skulle bli den utvidede Solberg-regjeringens politiske plattform, var punktene om eiendomsskatt noe av det som fikk finansminister Jensen til å smile bredest.

I Jeløya-plattformen slo de tre partiene fast at den maksimale eiendomsskattesatsen skulle ned med minimum to promille for boliger og fritidsboliger, og at de skulle innføres «en obligatorisk regel med tak på verdsettelsen i eiendomsskatten» for disse.

Nå har vi fått innsikt i hva dette skal bety i praksis. I gårsdagens VG lekker finansministeren som en sil fra sitt eget statsbudsjett, og forteller at fra og med 2020 skal kommunene ikke kunne kreve inn mer enn fem promille eiendomsskatt fra bolig- og hytteeiere. I dag kan de kreve inn sju.

Samtidig strammer regjeringen grepet om hvilket grunnlag dette skal regnes ut fra. Hittil har kommunene i hovedsak selv stått for takseringen av boligene. Fra og med 2015 ble det også mulig for kommune å benytte seg av SSBs takseringer, de som benyttes som grunnlag for formuesskatten. Nå skal denne takseringen bli obligatorisk for alle kommuner.

En harmonisering av takstmetoden vil være et framskritt. Lokalt selvstyre er viktig, men kan ikke være til hinder for presise faktagrunnlag. Like takseringsmetoder og årlig oppdatering av takseringen vil gi et system det vil være lettere å forholde seg til.

Derfor er det synd at Jensen samtidig velger å rote det til, ved å innføre en sjablongmessig reduksjonsfaktor på 30 prosent i SSBs verdsettelse. Det er dette som i Jeløya-plattformen omtales som et tak. De praktiske konsekvensene er de samme som ved begrensningene på satsen, at kommunenes handlingsrom strammes inn ytterligere, samtidig som systemet gjøres mer komplisert å forstå.

En sentral del av det lokale selvstyret er at kommunene har makt over egen skatteinngang og handlingsrom til å styre egne finanser. Derfor er det synd at regjeringen nå strammer inn rommet for å kreve inn eiendomsskatt. Særlig når alternativet som gjenstår er flate gebyrer som rammer alle like hardt, framstår innstrammingen som skinnomsorg for dem med minst.

Den nye, felles takseringsgrunnlaget er i hovedsak høyere og mer presist enn kommunes eget. På kort sikt vil derfor Jensens innstramming få relativt små konsekvenser for de aller fleste kommuners økonomi. Men på lengre sikt, er regjeringens innstramming et betydelig og beklagelig inngrep i kommunenes selvstyre.