ANNET FOKUS: «Hvorfor ikke også anerkjenne andre verdier hos norske kvinner, og menn, enn de som kan måles i penger?» spør Karianne Gamkinn. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen NTB / Scanpix
ANNET FOKUS: «Hvorfor ikke også anerkjenne andre verdier hos norske kvinner, og menn, enn de som kan måles i penger?» spør Karianne Gamkinn. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen NTB / ScanpixVis mer

Beklager, jeg må være mamma

Målestokken på en vellykket likestilt kvinne i dag handler mest om hvor kjapt hun etter fødsel klarer å presse seg inn igjen i den trange karrieredrakta.

Norske kvinner har aldri hatt så mange muligheter som nå. Samtidig betyr de nye mulighetene at forventningene til kvinner aldri har vært høyere. Barna har blitt salderingsposten i en tid da lite har verdi før det kan måles i kroner.

«Vi har sørget for en god foreldrepermisjon og full barnehagedekning. Derfor klarer norske kvinner å kombinere det å ha barn og å være i arbeid», har arbeidsminister Anniken Huitfeldt uttalt. Hun sier det samme som damemagasinene og avisforsidene: Du kan både være superkvinne på jobb og supermamma hjemme.

Forventningene til dagens kvinner er mange. Og jeg har aldri beklaget så mye som etter at jeg ble mamma. Jeg har beklaget for arbeidsgivere at jeg må være hjemme med sykt barn, beklaget for jobbmøter jeg må avbryte på grunn av telefon fra barnehagen, for avbrutte arbeidsdager og at jeg må dra tidligere fra jobb for å hente i barnehagen, jeg har beklaget for i-siste-liten-avlysninger, og jeg har beklaget fordi jeg må komme med nok en beklagelse. Jeg beklager overfor alt og alle.

Og jeg er ikke alene. Alle mammaer og pappaer jeg kjenner beklager. Det er visst en del av det å være småbarnsforelder med barn som ofte er syke. Man beklager, og så forteller man litt om hvor kjedelig det er å være hjemme med syke barn. Men den beklagelsen jeg følte da jeg sto med en gråtende ettåring på armen morgen etter morgen og ventet på at barnehagen skulle låse opp døra for oss var likevel den verste. Og da jeg fikk mitt andre barn valgte jeg å si opp fast jobb og jobbe redusert. Bør jeg beklage det?

«Norske kvinner er mer verdt enn oljen», uttalte statsminister Jens Stoltenberg og hyllet norske kvinner på kvinnedagen i fjor. Han henviste til at tre av fire norske kvinner jobber og at hvis norske kvinners yrkesdeltakelse hadde vært lik gjennomsnittet i OECD, ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele den norske oljeformuen. «Finansministeren bør daglig takke norske kvinner. Det er avgjørende for styrken i vår økonomi at folk, og ikke minst kvinner, er i jobb», fastslo Stoltenberg.

Ja vel, herr statsminister. Norge ligger på verdenstoppen i antall kvinner i arbeid, og her i landet er nesten like mange norske kvinner som menn i jobb. Har du tenkt på at Norge samtidig er det landet i den vestlige delen av verden der kvinner får flest barn? Ja, norske kvinner er virkelig bra damer! Men hvorfor ikke også anerkjenne andre verdier hos norske kvinner, og menn, enn de som kan måles i penger?

Følg oss på Twitter

Målestokken på en vellykket likestilt kvinne i dag handler mest om hvor kjapt hun etter fødsel klarer å presse seg inn igjen i den trange karrieredrakta. Vi lever i en tid der det er ønskelig at alle voksne skal jobbe fulltid for å opprettholde produksjon for et akselererende forbruk. I vårt kapitalistiske samfunn er arbeid det ikke tjenes penger på verdiløst - også i et feministisk perspektiv. Kvinner som tar utvidet foreldrepermisjon og ser verdien av å oppdra egne barn får beskjed om at de svikter både samfunnet og likestillingsprosjektet. I stedet klapper vi hverandre på skuldra når vi kommer heseblesende på jobb etter å ha levert en gråtende ettåring i barnehagen. En ettåring lever i øyeblikket, så det er du som mamma og pappa som har det verst, forsikrer vi hverandre om.

Å kombinere familie og karriere er vanskelig for både kvinner og menn. Å gå helhjertet inn for én ting, betyr å måtte forsake noe annet. Når barna kommer er det mye som endres, og etter hvert begynner de fleste - både kvinner og menn - å tenke på om de bør velge annerledes når det gjelder familie og jobb. For noen blir det et verdivalg å være mer hjemme med barna. Men småbarnsforeldre i tidsklemma som jobber redusert i en periode, utgjør ikke den største faren for at norsk økonomi går til grunne på grunn av lav produktivitet. Norske kvinner har kommet for å bli i arbeidslivet.

Å være hjemme med barn er ikke det samme som å snu ryggen til feminismen. Omsorg i familien er også en verdi for samfunnet. «La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.», skriver den svenske feministen Nina Bjørk i sin siste bok Lyckliga alla sina dagar. Hvorfor anses hverdagslykken så banal at den ikke er et gyldig argument for hvordan man velger å leve livet?

Det er på tide å definere feminismen på ny. Vi trenger ikke lenger å si at å være frigjort og likestilt betyr å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie. Vi trenger ikke lenger å si at feminist er lik fulltidsjobb og full barnehage. Vi er der, og vi må inn på et nytt spor. Feminismen må anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. La mor være malen for far i stedet for omvendt. Ja til fedrekvote og til å få far hjem. Ja til å la mor velge barna og redusert stilling om hun ønsker det. Ja til å stille spørsmål ved et samfunn der akselererende produksjon og forbruk er målet og institusjoner som barnehage og sykehjem tar over for familiens omsorg. Ja til en debatt om seks timers arbeidsdag og kontantstøtten på barnas premisser. Ja til å kjenne på om det er noe i den dårlige samvittigheten når vi står der med ettåringen om morgenen og venter på at barnehagen skal låse opp døra for oss. Prøver den å fortelle oss noe?

«Amerikanerne har sin drøm. Vi har den norske modellen», sa statsministeren i nyttårstalen 2012. Han refererte igjen til norske kvinner, og Norge som verdens beste mammaland og vår høye rangering på listen over verdens mest likestilte land. Vi vet at resten av verden ser til oss og «den norske modellen». Skal Norge fremdeles være et foregangsland når oljepengene og dermed kanskje også småbarnslivets velferdsgoder en dag tar slutt, må vi tenke nytt nå. Jeg foreslår at vi starter med å anerkjenne at verdien av et menneskeliv er større enn det som kan måles i kroner og øre. Og la oss slutte å beklage at vi må være mamma og pappa.

Karianne Gamkinn er forfatter og blogger på mammadamen.com. I dag kommer boka hennes «Beklager, jeg må være mamma» ut på Cappelen Damm.
Karianne Gamkinn er forfatter og blogger på mammadamen.com. I dag kommer boka hennes «Beklager, jeg må være mamma» ut på Cappelen Damm. Vis mer