Beklager, rocken har passert 50

I EN SIDE TO-kommentar torsdag 31. mars, i forbindelse med ABM Utviklings anbefaling vedr. fremtidig Opplevelsessenter for Rock, konkluderer Dagbladets journalist Torgeir Larsen med følgende, «..Rocken er visst blitt godt voksen.»

Av det kan vi slutte at Larsen ikke liker maten i Dagbladet-kantina. Hadde han spist der ville han lagt merke til at Dagbladets egne rockskribenter kommer i opptil flere aldersklasser. Det eneste man med sikkerthet kan si om dem, er at de ikke er containerpunks som bruker dagene sine på å planlegge det neste opprøret. Forestillingen om rocken som et perpetum opprør, som i rasende fart spiser sine egne, er historieforfalskning, renspikket ignorans eller en medie-and på kransekakevits-nivå. Velg selv.

Selvfølgelig vil det falle mange tungt for brystet at noen mener at rockkultur er så viktig eller så omfattende at den bør tas på alvor.

Slik er det alltid. Alle nye kulturutrykk blir forsøkt ubetydeliggjort/latterliggjort av de som ikke forstår eller føler seg innenfor. Men vi får ta fakta ennå en gang. I fjor sommer var det femti år siden Elvis Presley spilte inn «That\'s all right, mama». Dermed er det helt uungåelig at de som fortsatt er i live, av de som var tilstede ved det forrige århundrets største kulturelle big bang, nå befinner seg et sted mellom 70 og 80.

De fleste av dem er dessverre døde. Elvis selv, produsenten Sam Phillips, Carl Perkins, Johnny Cash, Roy Orbison, Chuck Berry. Den musikalske arven de etterlot seg hører ikke først og fremst hjemme på ungdomsklubbene. Derimot i platesamlingene til et gigantisk antall mennesker verden over, som befinner seg midt i sine voksenliv.

I KJØLVANNET AV Memphis-54 har rockkulturen vokst seg til den udiskutabelt mest innflytelsesrike og omfattende kunstretningen verden har sett. For mange av oss fyller denne musikken livene våre med mening. I en tid som ofte ellers kan virke svært så meningsløs.

Torgeir Larsen vet ikke, eller velger å hoppe over, at det seriøse perspektivet på rockkulturen forlengst er vel etablert i musikkens hjemland. Der er det flust av museer og tunge institusjoner som på forsvarlig kunstnerisk og vitenskaplig vis forvalter og tolker denne musikken. (Rock and Roll Hall of Fame and Museum i Cleveland, Country Music Hall of Fame i Nashville, Stax Museet i Memphis etc.)

Tar du deg en tur innom bokhandelen Tronsmo i Oslo vil du se at antallet bøker bare om Bob Dylan strekker seg over flere hyllelengder. Det faktum at vi nå nærmer oss å institusjonalisere også historien om norsk rock er høyst legitimt. At det i den forbindelse oppstår en diskusjon om hvor dette fysisk skal plasseres er uunngåelig og på ingen måte noe tegn på at det er noe uverdig ved selve ideén. Undertegnede har jobbet med et Haldenalternativ og for den som gidder å sette seg inn i saken, vil det stå svært klart at vi først og fremst er opptatt av innhold. Av hvordan denne viktige historien kan formidles på en spennende og riktig måte.