Beksvart kultbok

Språklig genistrek, men tematisk allerede forslitt.

BOK: Han omtales som en postmoderne «Hamlet», antihelten i Helgasons filmatiserte roman «101 Reykjavik». For den noen nogtrettiårige Hlynur har valgt et «not to be» i sitt patetiske trygdeliv. Hlynur bor hjemme hos sin lesbiske mor, er hekta på sex, pornofilmer og de åtti tv-kanalene han får inn. Han går med fjernkontroll for å «zappe» virkeligheten og smugler ecstasy inn i konfekten til sin korrekte psykolog-svoger. Når han er på by'n, setter han prislapp på damene, og fortviler fordi han ikke får brukt opp kondomene sine før året er omme. Et par av dem har han brukt på sin vakre venninne, som han avskyr fordi «hun alltid skal stappe følelselsene sine ned i kjeften på meg. I stedet for bare å suge.»

Gammelmodig

Det er synd denne boka først oversettes sju år etter at den utkom. For om en litterært vil gripe tidsånden i våre dager, blir bøker like fort utdatert som moter. Og vi har møtt den seinpubertale Nick Hornby-aktige antihelten før. Ja, etter det skred av pornopungslitteratur vi har hatt de siste åra, framstår Hlynur som litt gammelmodig. Heller ikke den Abu Rasul-liknende samfunnskritikken, eller mediekritikken, er revolusjonerende; der Hlynurs liv er som en billedstrøm hvor alt er like gyldig eller likegyldig; rockevideoer, pornofilmer, jordskjelv i Japan og aborterte fostre.

Universalgeni

Men så var det heller ikke tematikken som gjorde at Helgason ble innstilt til Nordisk Råds pris. Det var nærmest for å ha skapt et nytt språk. For universalgeniet Helgason har en sjelden evne til både rytme og billedbruk. Her er et visuelt tempo som øker med Hlynurs desperasjon, og som ender i eksesser med beksvart humor og psykedeliske assosiasjoner. Her er kjappe karakteristikker om alt fra jordgammene på Island til drosjesjåføren som «har fått verdensbildet sitt gjennom bakspeilet». Samtidig et veloversatt ungt muntlig språk med klare bilder: «De er så dødsens boring at tilogmed ei geværkule mister fart gjennom skallen deres.»