Beksvart satire over mann og klode i fritt fall

Skremmende intelligent vidd.

INTELLIGENT HUMOR: McEwan har en fantastisk evne til å kombinere erkebritisk vidd med kompleksitet, skriver anmelderen. 

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
INTELLIGENT HUMOR: McEwan har en fantastisk evne til å kombinere erkebritisk vidd med kompleksitet, skriver anmelderen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

||| ANMELDELSE: «Han var av den type menn - litt usjarmerende, ofte skallede, korte, tykke, flinke - som hadde en uforklarlig tiltrekningskraft på visse vakre kvinner. I hvert fall trodde han det selv, og tilsynelatende ble det slik ved å tenke det. Og det hjalp at enkelte kvinner mente han var et geni som måtte reddes».

Det er få som kan si så mye ved så enkle og drepende karakteristikker som Ian McEwan
:

Året er 2000. Mannen heter Michael Beard. Tjue år tidligere fikk han Nobelprisen i fysikk for det som blir kalt «Beard-Einstein teorien». En teori som åpner for bruk av sollys som energikilde; der «hans lille farkost av et talent, nærmest en trehjulsykkel, hadde hengt seg på det store vogntoget til et verdenshistorisk geni».

Kriminalsak
Etter Nobelprisen har Beard levd av Stockholms magiske pulver. Han reiser rundt og holder halvhjertede foredrag, mens han helhjertet går inn for å nedlegge flest mulig kvinner. Han leder et forskningssenter i Reading, som jobber med å utvinne energikilder. Da vi møter han er han mest opptatt av sin femte kones forhold til rørleggeren. Det skal bringe ham inn i en kriminalsak, som ikke akkurat styrker hans svake karakter.

«Solar» er en satirisk undergangsroman, like skremmende som den er intelligent.

Beksvart satire over mann og klode i fritt fall

Det handler om klodens undergang, om overforbruk av oljekilder som snart tar slutt, men som er umulig å stoppe grunnet menneskets svakhet. I hvert fall i følge denne pessimistiske boka, som blant annet tar oss med på en utrolig morsom forskningstur til Svalbard, bestående av overentusiastiske klimakunstnerne og den daffe Beard, som nesten fryser av seg manndommen. Bokstavelig talt.

Erkebritisk vidd
McEwan har en fantastisk evne til å kombinere erkebritisk vidd med kompleksitet. Han skriver i et forrykende tempo, med kaskader av satirisk-intelligente observasjoner.

Om humaniora kontra naturvitenskap, om biologi kontra sosialvitenskap (et funn for Eia). Blant annet erter Beard på seg en kvinnelig postmodernist ved å si at det er biologiske årsaker til at menn er fysikere og kvinner humanister.

Etter ti år havner Beard i USA med en patent han har rappet; en maskin som skal kunne løse energikrisen. Tretti kilo for tung på grunn av sin ulykkelige hang til potetgull, ender han i en husvogn med en tyggegummispisende overvektig servitrise fra Nebraska. Hun har aldri lest en bok eller en avis, hun avskyr sunn mat og siterer Reagans «Ketcup er en grønnsak» mens hun spruter grillmaten full av ketchup.

Det er en fantastisk beskrivelse av de to, som med sine bleke store kropper vekselsvis gafler i seg fet mat og stønner i elskovsorgasmer. Inntil Beard når bristepunktet. I likhet med vår altfor varme klode.