HVA VET VI?  En antatt suksess, Per Boye Hansen, har fått sparken som operasjef. Det foreligger bekymringsmeldinger og en helhetsvurdering, men ingen sier hva bekymringene består i, eller hva helhetsvurderingen er. Bildet viser Ingrid Lorentzen og Per Boye Hansen foran operaen. Foto: NTB Scanpix
HVA VET VI? En antatt suksess, Per Boye Hansen, har fått sparken som operasjef. Det foreligger bekymringsmeldinger og en helhetsvurdering, men ingen sier hva bekymringene består i, eller hva helhetsvurderingen er. Bildet viser Ingrid Lorentzen og Per Boye Hansen foran operaen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bekymringsmelding om bekymringer

Det eneste vi vet om situasjonen rundt operasjefen er at noen er bekymret for et eller annet.

Meninger

Forleden kom meldingen om at operasjef Per Boye Hansen ikke får forlenget sitt åremål. Nærmere sparken kommer man ikke - og spørsmålene kom straks: Fiasko med de kunstneriske valg? Dårlig økonomistyring? Slem sjef?

Like raskt kom de kunstneriske bravo-ord. Fra utlandet er hyllesten klar: Per Boye Hansen har satt Norge på verdenskartet, de store operahusene på kontinentet lovpriser mannens mot og dyktighet. Vår egen verdensstjerne, pianisten Leif Ove Andsnes skryter på Dagsrevyen hemningsløst av en dyktig kunstnerisk leder, som det vil være tragisk å miste. Og slik fortsetter det; ingen har noe vondt å si om mannen som har ledet Festspillene i Bergen, og som nå har fått virkelig fart i sakene på Operaen.

Inn i denne festen av en hyllest sniker det seg et ord: Bekymringsmeldinger. Ordet, med innlagte rynker og sorgtungt blikk, blir framført med stort alvor av styreformannen Ellen Horn på nyhetssendingene. Hun sier kun: «disse meldingene blir sett på med stort alvor».

Men hva er det da? spør man seg. Og Operaens øverste administrative leder, Nils Are Karstad Lysø sier til Morgenbladet med maktspråkets tåkete nytale at; «Det er en helhetsvurdering. Jeg kan ikke gå inn i enkelthetene».

Nei, vel. En antatt suksess har fått sparken. Det foreligger bekymringsmeldinger og en helhetsvurdering. Men ingen sier hva bekymringene består i, eller hva helhetsvurderingene er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her dukker det prinsipielle og det kommunikative spørsmål opp: Når operasjefen blir sparket, er det et skrikende behov for å få vite hvorfor. Vi må få vite hvor godt hold det er i disse bekymringsmeldingene, og hvor de kommer fra. Sjefen selv sier at han ikke kjenner seg igjen i dem. Hans tidligere kolleger ved Festspillene forstår ikke hva dette kan være.

La oss likevel, et øyeblikk, anta at styret har god grunn til å være bekymret. Han skremmer livet av folk, han drukner katter, han er umulig å ha med og gjøre. I så tilfelle kan det vel ikke være så vanskelig å redegjøre for at man her lar all kunstneriske suksess på båten, fordi det som da angivelig har skjedd er helt uforenelig med hvordan man driver en arbeidsplass. Selv suksess har for høy pris, kunne man da ha sagt. Dette kunne publikum, om enn ikke operasjef Hansen, ha levd med.

Men la oss se på det motsatte perspektivet: Operaen styrer mot nye suksesser. Operasjefen er riktignok litt sær og småvrang innimellom, men han gjør hovedsakelig gode valg. Det er ikke hold i påstandene, de stammer fra en sutregjeng som ikke liker Hansens tonefall, ganglag, mandag-morgen-humøret eller hans krav om innsats. De sender en bekymringsmelding, der bekymringene egentlig mer handler om dem enn om Operaen. Litt som om spillerne i en fotballtropp som ikke får spille kamper, klager til klubbens styreformann.

Hvem vet hva som stemmer, vi andre vet ikke. Operaen har med dette bygget et rom av tvil. Et mellomrom vi ikke liker å være i. Et kommunikativt gap mellom hvorvidt bekymringen er store og gode nok som oppsigelsesgrunn - og risikoen for at man her lar følelsene råde og en suksess falle. Fra dette lukkede rom slipper man ut to ord, gjennom en lukket dør og sammenknepne lepper: Bekymring. Helhetsvurdering.

Man kan jo spørre seg om det foregår en slags språklig sosionomisering av arbeidslivet. En slags grunnleggende tro på, og søken etter, harmoni og hygge på alle arbeidsplasser, hele tiden. Drømmen om vennskap, alle-skal-med og quiz på fredagene. Om dette er riktig, risikerer vi altså at bekymrede og sårede medarbeidere kan by-passe sjefen og vinne fram med meldinger til styreformannen om at det er litt kjipt på jobben. Uten annen begrunnelse enn ... bekymring

Kjetil Vedøy, direktør på Arbeidsmiljøsenteret har skrevet om dette. Hygge er ikke er noen ensidig suksessformel for å skape gode arbeidsmiljøer. Den største driveren er suksess. Om du er Manchester United, Aker, eller Operaen. Når suksessen kommer, blir det gjerne hyggelig og morsomt også. Selv om sjefen kan være litt sær og brå - og kaster støvler etter stjernespillerne innimellom.

Å dyrke trivsel uten resultater er kanskje behagelig en stund, men kommer ikke i nærheten av kraften som ligger i å virkelig lykkes, skriver kommentatoren Eva Grinde i Dagens Næringsliv.

La ikke dette være et innlegg i debatten om hvorvidt det skal være hyggelig, likhet, respekt og toleranse på norske arbeidsplasser. La det heller være en debatt om hvilken makt som kan utøves basert på ulne maktbegreper pakket inn i tilsynelatende myk bekymring. La det være en diskusjon om hvordan man begrunner det som, for Per Boye Hansen, må oppleves som en karrieremessig katastrofe.

Operaen har kostet milliarder, det omsettes for hundrevis av millioner kroner hvert år, det skal gjøres avtaler i det internasjonale operamiljøet for tiår framover - og det eneste vi vet er at noen er bekymret for et eller annet. Det er bekymringsfullt. Betrakt dette som en bekymringsmelding, kulturminister.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook