TRENGER BARNEVERNET: Sannheten er at det finnes mange barn i Norge som lever under uutholdelige forhold og konstant frykt. Barna har ingen muligheter til å snakke for seg selv med mindre noen spør og undersøker barnets omsorgssituasjon, derfor trenger vi barnevernet skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB scanpix
TRENGER BARNEVERNET: Sannheten er at det finnes mange barn i Norge som lever under uutholdelige forhold og konstant frykt. Barna har ingen muligheter til å snakke for seg selv med mindre noen spør og undersøker barnets omsorgssituasjon, derfor trenger vi barnevernet skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

Bekymringsmelding om selvutnevnte eksperter på barns beste

Hvis ikke barneverntjenesten taler barnets sak, hvem skal gjøre det da?

Meninger

Debatten om barnevernet eksploderer i alle kanaler til en smørje av usaklige innlegg, falske utsagn og uberettiget frykt. Folk kaster seg hodeløse inn i debatten, mens de viktigste aktørene er tause, eller, enda verre, støtter opp mot kritikken og bidrar til å øke vrangforestillinger.

Barnevernet blir beskyldt for å være både mafia, maktmisbrukere og pengegriske. Barnet framstilles som en vare, som kyniske aktører i barnevernet kan gjøre seg rike på. Men økonomi bør ikke være førende for en debatt som omhandler barn. Jeg ønsker heller at vi tar opp tråden som omhandler makt.

Dersom det er mistanke om at et barn lever under omsorgssvikt som vold, rus, vanskjøtsel eller andre skadelige overgrep, er det barneverntjenestens plikt å undersøke. Det er lovbestemt. Men - det er ikke barneverntjenesten som har det siste ordet. Det er Fylkesnemnda som er det øverste organ. Det er de som har beslutningsmyndighet. Det sitter for øvrig ingen saksbehandlere fra barneverntjenesten i fylkesnemnda, heller ingen andre som kunne sies å være inhabile i saken. Fylkesnemnda består av nemndsleder, advokater og psykologer. De som sitter der har selv gått hardt ut mot barnevernet i et tvilsomt opprop: «Bekymringsmelding om barnevernet».

Jan Storø, 1. Lektor Høgskolen i Oslo og Akershus, gikk i forrige uke ut med krass kritikk mot utvalget til gruppen. Han minner om at beslutningssystemet er pålagt av Stortinget. Han fikk svar på tiltale fra en av initiativtakerne til oppropet. Hun svarte at systemet ikke er godt nok til å fange opp enkelte saksbehandlere og kontorer som ikke holder mål. Det kan hun for så vidt ha rett i, men hvem er disse om lag 150 menneskene som utnevnes som eksperter på et felt som ikke er deres eget?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilken kompetanse har disse menneskene, disse ekspertene som det heter seg, til å bedømme foreldres omsorg, barnevernets undersøkelse, sakkyndiges rapporter, og ikke minst, men først og fremst barnets beste? For det er barnets beste som er og alltid skal være det grunnleggende prinsippet i alt arbeid med barn.

Derfor er barnevernpedagogene villige til å spille syndebukker for å beskytte familiene de jobber med. Mange i barnevernets tjeneste opplever trusler eller ender opp utbrent og lei av å kjempe mot systemet og samfunnet for øvrig. Jeg kjenner de som lyver om sitt yrke når de får spørsmål om hva de jobber med. Disse menneskene trenger også støtte for å kunne gjøre en god jobb og fortsette med det over tid. Barnets skjebne ligger til syvende og sist verken i barneverntjenestens eller foreldrenes hender, men i hendene til andre fagfolk som psykologer og advokater. Som Storø er inne på, det er stygt å sparke nedover på de menneskene som jobber seg til det ytterste for å ivareta de mest utsatte barna.

Nå er det en gang sånn at ingen systemer er feilfrie. I et landskap der mennesker jobber med mennesker er noen dømt til å gjøre feil. Men, for å sitere noe jeg leste et annet sted; dersom en lege feilbehandler en pasient, betyr det at du slutter å oppsøke sykehuset når du er syk? Det er ingen som sier at vi må avskaffe hele helsevesenet av den grunn.

Kritikken rettet mot barnevernet er svært delt, på en helt uforenelig måte. Mens ulike «hjelpere» skriker at barneverntjenesten bruker for mye makt, sier de barna som omsider ble flyttet ut av hjemmet - «hvorfor ventet dere så lenge?» Hele åtte av ti familier sier de er fornøyde med hjelpen de får av barnevernet, ifølge en rykende fersk rapport som er gjort på oppdrag fra BUFDIR.

Uten tillit til barneverntjenesten vil færre melde sin bekymring, enten de er privatpersoner eller andre hjelpere som kjenner familienes hjelpebehov, slik som psykologer, jurister og ikke minst brobyggere.

Sannheten er at det finnes mange barn i Norge som lever under uutholdelige forhold og konstant frykt. BUFDIR anslår at om lag 1 av 10 barn opplever alvorlig vold i familien. Barna har ingen muligheter til å snakke for seg selv med mindre noen spør og undersøker barnets omsorgssituasjon. Hvem beskytter barna om vi avskaffer en instans som barnevernet, de som er det eneste talerøret for våre utsatte barn. Gjør de som signerer oppropet det? På hvilken måte har de med dette oppropet bidratt til beskyttelse av utsatte og sårbare barn? Hvordan vil Norge se ut når disse barna vokser opp uten å motta hjelp, når barn blir skadet fysisk og emosjonelt helt inn i voksenlivet, og i de verste tilfeller drept i sine hjem?

Jeg vil høre mer konstruktivt om barnevern fra regjering og politikere, fra fylkesnemnda og de øverste aktørene i barnevernet selv. Jeg etterlyser blant annet at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne setter seg bedre inn i hva det er barnevernet egentlig er og hva staten pålegger de som jobber der, og at hun ikke lener seg på enkeltsaker, tvilsomme rapporter og kommentarfelter. Derimot snakker hun, med andre, i dag varmt om forebyggende tiltak. Det applauderer jeg for. Et av disse tiltakene burde strengt tatt være å øke troverdigheten til barnevernet som instans. Det er et overgrep mot våre utsatte barn når politikere ikke går til forsvar for et barnevern som står ovenfor så store belastninger som det vi gjør i Norge i dag. Det handler om mangel på moralsk kompass, sympati, kunnskap, ærlighet og riktig fokus.

Vi trenger at høytstående aktører svarer på tiltale, men det skal sies at også her må man sette barnets beste foran. Barneverntjenestens mandat er ikke å beskytte de voksne og de kan heller ikke inngå i debatt om enkeltsaker. Som barnevernpedagog vurderer man daglig at det ikke er til barnets beste å henge ut deres foreldre. Det er ikke nødvendigvis til barnets beste at barnet leser innlegg fra sin egen saksbehandler (eller andre) som forteller om årsakene til at man har flyttet dem ut av sitt hjem.

Barneverntjenesten har som oppdrag å skåne barnet mest mulig, og da står de selv heller i skuddlinjen dag ut og dag inn, mens de fortsetter å kjempe for det de tror på: Barnets beste - at barna våre fortjener en trygg og stabil oppvekst uten frykt - og at noen må tale disse barnas sak. Det er verdt noen kuler i brystet!

For hvis ikke barneverntjenesten taler barnets sak, hvem skal gjøre det da? I alle fall ikke en haug med ansiktsløse underskrifter.

Til slutt: Jeg vil melde min bekymring for ignoranse og frykt blant selvutnevnte eksperter. Det bør opprettes en instans som har til formål å styrke troen på norsk barnevern, og beskytte barn mot videre overgrep.