Bel Canto

Bel Canto har stagnert.

Anneli Drecker og Nils Johansen er altfor unge til å miste gløden for sitt hjertebarn Bel Canto. Men det er akkurat det som er i ferd med å skje.

Med «Shimmering, Warm And Bright» (1992) skapte duoen en plate som var helt særegen i europeisk musikkliv, og forut for oppfølgeren «Magic Box» (1996) fikk de internasjonal kontrakt. Men plata kom knapt nok ut i USA, og etter den eventyrlige suksessen på første halvdel av 90-tallet meldte motgangen seg. Slikt kan også føre til kreativ stagnasjon, og det har det gjort i Bel Cantos tilfelle. De hadde trengt en åpenbaring av en plate nå, fire år etter at de forrige gang ga ut ny musikk.

«Dorothy's Victory» er en fin, alvorlig og ektefølt plate, men den byr ikke på noe genuint nytt.

Jeg hører et varmt, elektronisk lydbilde med vekt på finslepne instrumentelle pålegg, sanselige detaljer og en inderlig grunntone. Anneli er fortsatt en særegen, utrolig skarp og spennende vokalist - samtidig som hun har fått klare melankolske kvaliteter med åra. Hun skriver assosiasjonsvekkende og til tider poetiske tekster.

«Dorothy's Victory» byr på gjennomtenkt og intelligent popmusikk, men både umiddelbart og helhetlig føles den litt livløs.