GIR OPP: Kong Philippe eller Filip av Belgia sammen med lederen for de flamske separatistene i N-VA, Bart De Wever, som fikk i oppdrag å danne regjering. Men det gikk ikke bra denne gangen heller.  Det er så vanskelig å få Belgia til å «fordampe». Foto: AFP / Scanpix / ERIC LALMAND
GIR OPP: Kong Philippe eller Filip av Belgia sammen med lederen for de flamske separatistene i N-VA, Bart De Wever, som fikk i oppdrag å danne regjering. Men det gikk ikke bra denne gangen heller. Det er så vanskelig å få Belgia til å «fordampe». Foto: AFP / Scanpix / ERIC LALMANDVis mer

Belgia «fordamper» ikke så lett

En republikaner fra Flandern fikk i oppdrag av kongen i Belgia å danne regjering i et land som han vil oppløse, og etter en måned ga han opp og ba om avskjed.

Kommentar

Bart De Wever leder Ny Flamsk Allianse (N-VA), som vant 33 av de 150 setene i Rerpresentantkammeret i valget i mai og dermed - igjen - ble Belgias største parti. Kongen, som heter Filip nord i Flandern og Philippe sør i Vallonia, ba derfor denne republikaneren om å forsøke å danne regjering. Kongen ba ham om å undersøke om dette kunne gjøres snarlig - et håpløst ønske i Belgia.

Etter en måned har De Wever gitt opp og levert inn en avskjedssøknad til kongen. Lederen for de fransk-talende kristeligdemokratene (CDH), Benoît Lutgen, ville ikke være med og sa rett ut at han var «litt i tvil» om han  stolte på den nederlandsk-talende separatisten Wever, som han forhandlet med.

- Når jeg sier «litt i tvil» er det en underdrivelse, fordi det er veldig mye mer enn som så, forklarte han.

De Wever og N-VA vant også valget i 2010. Da gikk det aldeles galt. «Belgia vil fordampe», uttalte valgets seierherre. Belgia var uten regjering i 541 dager mens regjeringsforhandlingene pågikk i 2010 og 2011. Valgets taper, Yves Leterme, som hadde fått innvilget avskjed av kongen, måtte sitte så lenge som midlertidig statsminister at han til slutt ba om avskjed også som midlertidig statsminister.

Omsider klarte Elio Di Rupo, lederen for det fransk-språklige Sosialistpartiet (PS), å danne regjering i desember 2011. Nå blir han trolig spurt om å gjøre et forsøk igjen. PS er igjen landets nest største parti, og størst blant de fransk-talende velgerne.

Belgierne har ikke lyst på ny regjeringskrise uten ende og å sette enda en rekord. I den nest siste krisa i 2007 og 2008 måtte kong Albert innkalle de politiske lederne til sjukesenga, hvor han lå etter en operasjon i hofta, og Yves Leterme holdt på å dø under regjeringsforhandlingene før han til slutt ble statsminister. Etter den siste krisa i 2010 og 2011, som altså varte i 18 måneder, var kong Albert så utslitt at han abdiserte.

Belgerne gikk i forrige runde ut i gatene med krav om å få regjering. Ellers i verden gikk folk ut i gatene for å kaste sine regjeringer. I motsetning til belgierne hadde de andre ei regjering å kaste, som de humoristiske belgierne sa.

Belgia har en veldig innfløkt statsform som gjør det veldig vanskelig å danne regjering. Et valg er egentlig to adskilte valg. Landet er delt i tre landsdeler med utstrakt sjølstyre, nemlig Flandern i nord, hvor man snakker nederlandsk, Vallonia i sør, hvor man snakker fransk, og Brussel, som er to-språklig offisielt, men hvor 90 prosent av innbyggerne snakker fransk. Imidlertid ligger Brussel omringet av Flandern, og dette er også Flanderns hovedstad.

I valgene stiller ingen partier i Flandern til valg i Vallonia eller omvendt. Bare i Brussel stiller alle partier liste. Alle de politiske familiene - sosialistene, kristelig-demokratene, de liberale og de grønne - har hver sine partier i nord og sør.

I Flandern vant igjen N-VA, som er et separatistisk parti på høyre fløy, som tidligere ville melde Flandern ut av Belgia. Nå har partiet dempet seg litt og vil ha en løs konføderasjon hvor så godt som all makt skal ligge i landsdelene.

Men i Vallonia i sør, som er økonomisk fattigere og har færre innbyggere, og i Brussel vant PS. Og alle partiene i Vallonia vil holde Belgia mest mulig samlet. Landet er delt økonomisk, sosialt, språklig og politisk.

Vanligvis trenger man minst fire partiet for å danne regjering i Belgia. Antall statsråder som snakker nederlandsk må være likt de som snakker fransk, med et mulig unntak av statsministeren. Og når de liberale eller kristeligdemokratene i Flandern lover sine velgere noe helt annet enn de liberale og kristeligdemokratene i Vallonia i valgkampen blir det vanskelig å samarbeide etterpå.

De Wever hadde med seg flamske kristeligdemokrater og fransk-talende liberalere i forhandlingene denne gang. Men de fransk-talende kristelig-demokratene stolte altså ikke på ham og ville ikke være med.

Elio Di Rupo klarte mer enn ett kunststykke da han dannet regjering. Han fikk med seg sosialistene (sosialdemokratene), de liberale og kristeligdemokratene i både Vallonia og Flandern, på tvers av språkgrensa. Han ble den første fransk-talende statsministeren etter 1979 og den første fra Vallonia etter 1974. Og han ble den første åpent homoseksuelle statsministeren i landet. Utrolig nok har dette gitt landet et stødig styre.
 
Bart De Wever vant valget i mai, men bare i halve landet - for andre gang. Det viser seg politisk vanskelig å styre hele Belgia og få landet delt i to med denne halve valgseieren, særlig når en vil ha med seg Brussel, som slett ikke vil være med, ut av Belgia.

Belgia «fordamper» ikke lett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook