Etter blodbadet er belgierne belgiere igjen, som samles og bryr seg om hverandre, så lenge denne sorgen varer. De samles på plassen foran den gamle børsen i den omstridte hovedstaden som de kaller Bruxelles på fransk, Brussel på flamsk og Brüssel på tysk. De gråter, legger ned blomster, holder om hverandre og gjør noe så sjeldent som å synge nasjonalsangen.

Samling og nasjonalsang er ikke det som kjennetegner Belgia. Til vanlig er belgierne flamlendere, vallonere, brusseleirer, flamsktalende, fransktalende eller tysktalende. Og Belgia deler hovedstad med landsdelen Flandern, EU og NATO, nå også med Europas «hellige krigere».

Nasjonalsangen heter «La Brabançonne» og inneholder ei surrealistisk linje om Belgias «uovervinnelige samhold», i et land som i tiår har holdt på å bli sprengt i to eller tre land. Den ble opprinnelig skrevet på fransk i 1830 og så endret av flere parlamentariske kommisjoner og oversatt til nederlandsk og tysk og om sider vedtatt 90 år seinere. Da den flamske lederen Yves Leterme, som både har fransk for- og etternavn, hadde vunnet valget i juni 2007, ble han av landets franskspråklige fjernsynskanal bedt om å synge nasjonalsangen. Men han kunne den ikke, han tok feil og begynte å synge den franske.