SAMLING: Belgierne er samlet og synger «La Brabançonne». Folk holder opp et banner hvor det står «Je suis Bruxelles Ik ben Brussel» på fransk og nederlandsk på torget foran den gamle børsen. Men det kom til sammenstøt søndag da rasistiske pøbler angrep politiet på plassen. Folkemassen svarte med å rope «Vi er alle barn av innvandrere!» Foto: FEDERICO GAMBARINI / DPA / Scanpix
SAMLING: Belgierne er samlet og synger «La Brabançonne». Folk holder opp et banner hvor det står «Je suis Bruxelles Ik ben Brussel» på fransk og nederlandsk på torget foran den gamle børsen. Men det kom til sammenstøt søndag da rasistiske pøbler angrep politiet på plassen. Folkemassen svarte med å rope «Vi er alle barn av innvandrere!» Foto: FEDERICO GAMBARINI / DPA / ScanpixVis mer

Belgia i sorg, samling og surrealisme

Belgierne står samlet i et sjeldent øyeblikk av historien, i landesorg, mens duften av sprengstoff midlertidig har erstattet duften av vafler i hovedstadens metro.

Kommentar

Etter blodbadet er belgierne belgiere igjen, som samles og bryr seg om hverandre, så lenge denne sorgen varer. De samles på plassen foran den gamle børsen i den omstridte hovedstaden som de kaller Bruxelles på fransk, Brussel på flamsk og Brüssel på tysk. De gråter, legger ned blomster, holder om hverandre og gjør noe så sjeldent som å synge nasjonalsangen.

Samling og nasjonalsang er ikke det som kjennetegner Belgia. Til vanlig er belgierne flamlendere, vallonere, brusseleirer, flamsktalende, fransktalende eller tysktalende. Og Belgia deler hovedstad med landsdelen Flandern, EU og NATO, nå også med Europas «hellige krigere».

Nasjonalsangen heter «La Brabançonne» og inneholder ei surrealistisk linje om Belgias «uovervinnelige samhold», i et land som i tiår har holdt på å bli sprengt i to eller tre land. Den ble opprinnelig skrevet på fransk i 1830 og så endret av flere parlamentariske kommisjoner og oversatt til nederlandsk og tysk og om sider vedtatt 90 år seinere. Da den flamske lederen Yves Leterme, som både har fransk for- og etternavn, hadde vunnet valget i juni 2007, ble han av landets franskspråklige fjernsynskanal bedt om å synge nasjonalsangen. Men han kunne den ikke, han tok feil og begynte å synge den franske.

Etter bombene i hovedstaden er det tegn til litt belgisk, politisk oppvask. Innenriksminister Jan Jambon og justisminister Koen Geens har begge søkt om avskjed. En del feil har det åpenbart vært med beredskapen. Men statsminister Charles Michel har avvist søknadene. Hvis belgiske regjeringer rakner kan det gå riktig galt. Nå kreves det samhold i krisetider, ikke full regjeringskrise. Jambon er en tungvekter i Belgias største parti, Ny Flamsk Allianse (N-VA), partiet som vil løsrive landsdelen Flandern fra Belgia, men som ikke får det til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gruppelederen for det franskspråklige Sosialistpartiet (PS) i Representantkammeret, Laurette Onkelinx, refset de to statsrådene for å forstyrre landesorgen med sine avskjedssøknader. Hun bor forresten i bydelen Schaerbeek hvor brødrene Khalid og Ibrahim El Bakroui flyttet inn i et falleferdig hus under oppussing og lagde sine bomber.

Like før kristelig-demokraten Leterme sang feil nasjonalsang ble han spurt av en fransk journalist hva som samler Belgia. «Tja, mange slags øl og det som var et godt landslag i fotball», svarte han. Så måtte han forhandle i ni måneder før han klarte å danne regjering. Underveis holdt Leterme på å dø av hjertestans. Den arme kong Albert innkalte forhandlerne til sjukehus hvor han lå hofteoperert. I mellomtida måtte kongen utnevne valgets taper, liberale Guy Verhofstadt, til «midlertidig statsminister».

Leterme fikk etter ni måneders forhandlinger sitte åtte måneder som statsminister før han måtte overlate taburetten til partifellen Herman Van Rompuy. Den tørrvittige Herman styrte landet i ro og fred i elleve måneder før han ble valgt til president i EU-rådet. Da sørget belgierne gråtende over å få en av sine valgt til det høyeste embetet i EU; de ville ikke gi ham fra seg. De fikk igjen Leterme som statsminister i fem måneder før han leverte sin femte avskjedssøknad til kongen og utskrev nyvalg i 2010.

Den ivrige syklisten, for sykling er nasjonalidretten i dette pannekakeflate landet, og flittige haiku-dikteren Herman er den som innførte begrepet «vaffel-politikken» da han tidligere var finansminister. Hvis man gir ei vaffel til flamlenderne i nord, så må vallonerne i sør få ei vaffel, og så vil naturligvis også alle parter i den splittede landsdelen Brussel ha ei vaffel. Det tysktalende mindretallet kan heller ikke overses. Til slutt mangler det vaffelrøre, og man må låne røre av naboen, forklarte Herman. På dette viset fikk Belgia stor gjeld. Men den belgiske hovedstaden er den eneste i verden hvor det dufter vafler på metro-stasjonene og gatehjørnene, bare nå midlertidig overdøvd av sprengstoff, skrekk og gru.

Da de flamske nasjonalistene i N-VA hadde vunnet valget i 2010 uttalte partilederen, Bart De Wever: «Belgia har fordampet.» Neida, Belgia overlevde, men det tok 541 dager før Elio Di Rupo, lederen for det fransktalende Sosialistpartiet (PS) kunne danne regjering. Da var kong Albert så utslitt at han abdiserte i 2013 til fordel for kronprins Filip (på flamsk) eller Philippe (på fransk), kjent for ubetalte fartsbøter med bil i inn- og utland. Den nye kongen kunne landets største offisielle språk, flamsk i tale og nederlandsk i skrift, så dårlig at lærerne og studentene ved universitetet i Antwerpen ville frata ham et æresdoktorat der.

De Wever og N-VA vant igjen valget i mai 2014, klarte igjen ikke å danne regjering og klarte igjen heller ikke å oppløse Belgia. Charles Michel fra det franskspråklige liberale partiet Reformbevegelsen (MR) dannet regjering etter fem måneders forhandlinger. Som EU-president ble Herman Van Rompuy spurt om hans land var i ferd med å bli delt og forsvinne. «Neida, belgierne klarer ikke å bli enige om det heller», svarte han.

Jeg ble advart før jeg kom dit som korrespondent i 2006 mot «grå og kjedelige» belgiere. Så grovt kan noen misforstå. Deres politiske humor er uovertruffen. De ler hjertelig av sine egne feil og mangler, også i de mørkeste stunder. Og de holder på sin bohemske livsstil. De vil nyte sine utallige slags øl, sine blåskjell med verdens beste frityrstekte poteter og sine vafler. De vil leve sine liv i fred, og de lar andre være i fred. Derfor har de heller ikke blandet seg inn i hva de mange gruppene av innvandrere har holdt på med, deriblant de islamistiske miljøene. Alle får holde på med å holde på.

Politikken er naturligvis surrealistisk i landet hvor surrealismen oppstod. Når stadig mer makt og penger gjennom årtier er flyttet fra den føderale staten til landsdelene og språksamfunnene og kommunene, så er det ikke så mye makt og penger igjen til den føderale regjeringa, når det da finnes føderal regjering. Flandern har sin egen utenriksminister, som til og med har skrevet kronikk i Dagbladet. Når væpnede islamister utgjør en landsomfattende fare, for ikke å si en felles europeisk trussel, ja så finnes det ikke sterke nok føderale sikkerhetstjenester. På grunn av økonomisk krise har de også måttet tåle innsparinger. Samtidig har jo også det europeiske samarbeidet sviktet.

Belgisk tragikomedie satte sitt preg på både myndighetene og de «hellige krigerne». Ibrahim El Bakraoui, ettersøkt etter blodbadet i Paris 13. november, dømt til ni års fengsel i Belgia for å ha skutt mot politifolk med Kalasjnikov-gevær i 2010, løslatt på prøve i 2015 mot månedlig meldeplikt og forbud mot å være lenger i utlandet enn en måned, ble arrestert i Tyrkia nær grensa til Syria og utvist til Nederland. Tyrkia varslet Belgia, men i Belgia kokte varselet bort et sted. På den andre sida dro angriperne med sine bomber til «hellig krig» i drosje. De bestilte en stor bil for å dra til Zaventem, men fikk en liten bil, så de måtte gå tilbake til leiligheta og sette fra seg en sekk med utstyr før de kom seg av gårde, dårligere væpnet enn de hadde tenkt, til et massedrap.

De hardt prøvede belgierne viser ukuelig motstandskraft, hver gang det kommer mørke og stormfulle netter over slettelandet. Nå er det en masse karikaturtegninger av hovedstadens mest kjente nakne smågutt, Manneken Pis, som tisser på og slokker lunta på ei bombe i hendene på en «hellig kriger», som går sin seiersgang på nettet. «Je suis Manneken Pis» («Jeg er Manneken Pis»), sier statuen.

Tegneren Pierre Kroll i avisa Le Soir er en av de som best uttrykker den belgiske humoren i muntre og svarte stunder. Her er to av hans bidrag fra den siste krisa.

Under klappjakta på Salah Abdeslam i hovedstaden kommer en politimann med hund i bånd på døra til ei eldre dame og forklarer:

- Frue, vi leter etter ...

- Salah Abdeslam. Jeg vet! avbryter dama.

Bak politimannen står statsminister Charles Michel, som har annet å stri med.

- Nei ... eller ja ... men vi leter etter to milliarder også, sier han.

Michel sliter med å få statsbudsjettet i balanse, i tråd med kravene fra EU, og må kanskje kutte litt her og der.

Belgia har sendt noen F-16 jagerfly til krigen mot Den Islamske Staten (IS) i Syria, som Kroll kommenterte på kjent vis.

To av de «hellige krigerne» til IS står ute i ørkenen, det ser ut som nær Palmyra, og ser to jagerfly mot himmelen.

- Belgiske? Hvis de kommer fra Molenbeek er de med oss altså! utbryter den ene.

- Er ikke sikker, sier den andre.

Molenbeek er, som kjent, den kommunen i Brussel som er arnestedet for «hellige krigere» i Belgia.

I ett tilfelle ble humoren til Kroll for sterk for redaksjonen i Le Soir. Han tegnet i 2010 den omfangsrike flamske nasjonalistlederen De Wever som hadde tatt gamle kong Albert som gissel; kongen var, som alltid, tegnet i pyjamas, slåbrok og tøfler med krone på hodet. Kongens kontor var endevendt og skrivebordet lå opp ned. Etter sin valgseier holdt De Wever en pistol mot panna til kongen og uttalte: «Jeg står fremdeles til tjeneste!»

Men Kroll syns det var greit nok å få tegninga avvist. Han er belgier.

Alt er kanskje håpløst, men belgiere gir seg ikke. De vil bare være fred mens de ler av Europas  mest innfløkte politiske regime.