Belgisk bluegrass

«Alabama & Monroe» er et nesten vellykket kjærlighetsdrama med banjo og stamceller.

FILM: Elise driver et tatoveringsstudio i Gent, mens Didier pusser opp en gård utenfor byen. Han kjører amerikansk pickup og spiller banjo i et bluegrassband. Søt musikk oppstår. Den rikt tatoverte Elise byr seg fram i bikini laget av USAs flagg. De har heftig campingvognsex. Hunden leker med hønene på gårdstunet og oppussingen går i bedagelig tempo. Livet er godt.

Samtidig vet vi allerede at det vil gå dårlig. Deres datter, seks år gamle Maybelle, har leukemi. Hun er på sykehuset og behandles med cellegift. Elise og Didier forsøker å holde motet oppe. Regissør Felix van Groeningen har valgt en fortellerstruktur der vi svært hyppig forflytter oss i tid, fram og tilbake mellom idyll og sorg, lykkelige stunder og gråtkvalt fortvilelse.

Faller for musikken
I starten funker dette fint. Fortellingen er et effektfullt puslespill, der vi gradvis kommer tettere på hovedfigurene. Vi deler sorger og gleder. Vi leser ansiktsuttrykkene deres - gode ansikter, selv om Didiers er delvis skjult bak rik hårvekst. Vi skjønner også at Elise (Veerle Beatens) ikke bare har falt for Didier (Johan Heldenbergh), men også for musikken: Hun blir vokalist i bandet.

«Alabama & Monroe» er ikke en musikal. Rollefigurene bryter ikke ut i sang midt i en scene. Når de synger, noe de gjør ofte, er det på en scene. Eller som velkomstkomité for den hjemkomne Maybelle. Det er musikken som skaper de mest emosjonelle stundene i filmen. Bandet spiller sine versjoner av klassikere som «Will The Circle Be Unbroken» og «Wayfaring Stranger» og det er gripende vakkert: Nydelig flerstemt vokal og duellerende strengeinstrumenter gir både dansefot og klump i halsen.

Mister grepet
Ikke alle liker bluegrass, men for meg er dette musikk som treffer hjertet, uten omveier. Filmens drama, derimot, går via hjernen og der må det som vanlig gjennom flere filtre. Van Groeningen mister delvis grepet om fortellingen, drar inn en omstridt president og lar en av rollefigurene holde en lang svovelpreken mot religiøs fundamentalisme. Jeg skulle ønske regissøren hadde valgt sine virkemidler med større omhu.