Justin Bieber. Fra sist konsertrunde i Norge. Foto Hans A Vedlog / Dagbladet
Justin Bieber. Fra sist konsertrunde i Norge. Foto Hans A Vedlog / DagbladetVis mer

Beliebere og andre fans

Fotballsupportere er ikke helt som Bieber-fans likevel.

Meninger

Ut på ettermiddagen torsdag oppdaget til og med jeg at Justin Bieber var i Norge. Dette sier jeg ikke fordi jeg er ignorant overfor denne delen av populærkulturen (skjønt det er jeg for så vidt), men fordi jeg midt i en travel dag ble tipset om en kommentar som sammenlignet Bieber-fans med fotballtilhengere.

Her argumenterer Espen Hågensen Rusdal for at Bieberfans og fotballfans egentlig er ganske like. Som voksne glemmer vi aldri vår første ungdommelige begeistring for en artist eller popgruppe, og vi som faller for et fotballag i barndom eller ungdom, slipper aldri mer helt fri fra det. Engasjementet kan variere, men er det utsikter til en cupfinale eller et ligagull, er vi hekta igjen.

Slik tilknytning har mange positive funksjoner: i tillegg til begeistringen over idoler som oppleves som vakre og uovertrufne, har all form for idoldyrking en åpenbar sosial funksjon: gjennom å knytte seg til og beundre bestemte idoler, kommuniserer både ungdom og voksne hvilket fellesskap de hører til i. Beatles eller Stones (for de eldre blant oss). Punk eller disco. Manchester United eller Liverpool. Vålerenga eller Lyn.

Det er en kjerne av sannhet i dette resonnementet. Dyrkingen av Justin Bieber har for eksempel mye til felles med interessen for David Beckham for noen år siden. Beckham var et populærkulturelt ikon like mye som en dyktig fotballspiller. Grunnen til hans gjennomslagskraft var at han sprengte fotballuniversets grenser: han gjorde seg relevant også utenfor sportens verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rusdal hopper likevel bukk over en del interessante og potensielt viktige forskjeller. Beckham var nemlig ikke de mest innbitte supporternes favorittspiller, heller ikke blant United-fans. Til det var hans posisjon for tvetydig. For fotballfolk fremsto han som populær av feil grunner. Når 12-åringen, som aldri før hadde sett en fotballkamp, atter en gang forlangte å få kopiere Beckhams nye frisyre, var det noe galt et sted, tenkte United-supporteren. Takke meg til solide og lojale, men mindre billedskjønne spillere som Roy Keane og Paul Scholes.

Hva er forskjellen mellom Beckham-fans og beliebere på den ene siden, og de som foretrekker Keane eller Scholes på den andre siden? Rusdal er inne på det selv når det gjelder de første: Tilknytningen til idolet er lite kritisk. Man forsvarer helten i tykt og ikke minst tynt. At Bieber (eller Petter Northug for den del) blir tatt for promillekjøring bortforklares eller preller av.

En fotballsupporter har på sin side mer kritisk distanse til sine helter. En Bieber-fan vil sjelden eller aldri si at dette var en mislykket konsert, eller utgivelse. En fotballsupporter legger på sin side sjelden skjul på det hvis han mener laget hans har spilt elendig, eller hvis en spiller viser primadonnanykker.

Dette kan forklares med at det ikke er spillerne som til enhver tid ikler seg drakta som skal hylles uten forbehold. Det er klubben som symbol; dens farger, stadion, historie og logo (det er derfor det skaper slik frenetisk motstand når for eksempel Red Bull kjøper opp fotballklubber og endrer både draktfarger og klubbnavn).

Men det er enda en viktig forskjell, som er minst like vesentlig: Sosiologen Cornel Sandvoss har i boken A Game of Two Halves pekt på at fans av popstjerner og supportere av fotballag er involvert i to diamentralt motsatte identitetsprosjekter. For fansen representerer Bieber alt de selv ønsker å være, eller alt de tilber. Det er derfor Beckham fikk så mange tolvåringer til å skifte frisyre minst en gang i året, og det er derfor alt Bieber sier eller gjør fremstår som guddommelig tale og handling.

For fotballsupportere (altså ikke de som først og fremst var fans av Beckham) er det motsatt: I stedet for å gjøre alt man kan for å etterligne idolet og bli som ham eller hun, overfører supporteren sine egne verdier og forestillinger om verden på klubben, og omdefinerer den i sitt bilde.

Derfor kan man blant fotballsupportere støte på underlige fenomener som at norske Everton- og Liverpool-fans krangler om hvem som egentlig er arbeiderklasseklubben i byen (riktig svar: ingen). Hvis man, som mange gjør, mener at fotballens historiske forankring i arbeiderklassen har gitt den en særegen og verdifull karakter, blir det viktig å lete etter indikasjoner på at ens egen klubb har vært på riktig side. Mange klubber spiller bevisst på denne antatte tilknytningen, og løfter fram selv det minste tegn på at de har sin opprinnelse i et fattigslig strøk.

Et annet eksempel er manges tolkning av Erik Mykland tidlig i hans karriere. Han var jo ikke helt som andre fotballspillere, litt stille, mystisk og rar. Man kunne se for seg ham oppslukt av en bok på en kafé, mens lagkameratene drev med tant og fjas. Det gikk da heller ikke lang tid før han fikk ord på seg for å være bokorm, til tross for at han visstnok bare hadde lest et par romaner av Ingvar Ambjørnsen. Men for folk med litterære interesser som også likte fotball — dem var det lenge ikke så mange av — ble Mykland et alibi for at fotball også var for intellektuelle. Supporternes egne verdier og interesser ble overført på spilleren.

Denne forskjellen er fundamental, og innebærer at det er høyst problematisk å si at fotballsupportere er som beliebere. Det betyr ikke at det ene er bedre enn det andre, bare at de er forskjellige. Og at det å dyrke David Beckham eller Cristiano Ronaldo som var de popstjerner, hverken er en tilstrekkelig eller nødvendig betingelse for å kalle seg fotballsupporter. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook