Belladonnas

Noen idioter mente at The Donnas burde gå hjem og leke med dukker i stedet for å lage musikk. Nå holder idiotene kjeft.

- JEG ELSKER DISSE!

Vokalist Donna A, eller Brett Anderson, stikker hånda ned i godteribollen og fisker opp en Daim. Vi er på Lydmar Hotell i Stockholm sammen med jentene i det amerikanske bandet The Donnas. Denne uka kom 23-åringenes femte studioalbum «Spend The Night».

HISTORIEN STARTET for lenge siden. Hos fire barndomsvenninner i Palo Alto, California.

- Vi likte den samme musikken og gikk på konserter hele tiden, forteller Donna A.

Som trettenåringer stilte jentene opp på et talentshow på skolen. De kalte seg Ragady Anne og spilte coverlåter av The Muffs, L7 og Shonen Knife.

- Vi øvde i en måned og gledet oss veldig. Det var gøy å ha noe å gjøre sammen med venninnene etter skolen, noe å bli bedre på, sier trommeslager Donna C (Torry Castellano).

Hun har pastellblå genser og langt lyst hår. Og drikker Ramlösa.

JENTENE I THE DONNAS følte seg alltid annerledes. Mens de spilte i band, var de andre jentene på skolen opptatt av sport og fester.

- For dem var ikke musikk annet enn noe de likte å danse til på fest. Jeg tror det var rart for dem at vi brukte så mye tid på bandet, smiler Donna C.

Og det var ikke bedre med det motsatte kjønn. For guttene gjorde narr av dem, spredde rykter.

- De sa ting som «gå hjem og lek med dukkene deres, jenter kan ikke spille i band». Det var virkelig hardt, vi ble såret. Men samtidig gjorde det at vi bare fikk lyst til å fortsette å spille, forteller Donna C.

- Fikk dere mer oppmerksomhet fordi dere var jenter?

- Definitivt. Men ikke bare god oppmerksomhet. Hvis vi får oppmerksomhet fordi vi er jenter - ikke på grunn av musikken vi spiller - er ikke det et kompliment, sier Donna A skarpt.

BANDET HAR FORANDRET SEG siden nittitallet. Musikken er mer polert. Glamorøs.

- I starten spilte vi speed-metal og punk. Nå er det mer streit rock, forklarer Donna A.

- Dessuten er vi mer selvsikre nå. Vi liker oss på scenen.

- Så hvordan var det å være unge rockestjerner?

De ler høyt, fniser som tenåringer.

- Vel, vi var vel ikke akkurat rockestjerner. Det er mulig at vi følte oss som det innimellom, men ikke mer enn en gang i måneden, sier Donna C.

- Som da vi spilte på Saturday Night Live. Da tenkte vi «Wow! Vi gjør det bra!»

- Eller hvis vi blir gjenkjent i en butikk eller noe. Men de andre 29 dagene av den måneden er vi bare usynlige, sier Donna A.

DE FIRE DONNAENE synger fremdeles om gutter, dating, one-night-stands, fester og alkohol: «Don\'t wanna go to the mall. Don\'t wanna go to the movies. I think we\'ve done it all. Just take me to the backseat». Og fremdeles er de velkledde og glamorøse. Feminine, men tøffe.

- Image og utseende er viktig, men skal ikke overskygge det viktigste - som selvfølgelig er musikken, sier Donna A.

- Vi er bevisste på hva vi har på oss. Stylister og fotografer har ideer om hvordan vi skal se ut, men hvis vi lar de bestemme, hvem vet hvordan vi kommer til å se ut? Vi må ha kontroll over det vi viser av oss selv, sier Donna C.

- Dessuten må vi ta hensyn til at klærne er funksjonelle og at de ikke sender feil signaler. Hvis noen tenker «den jenta er slutty eller den jenta er hot», da er ikke lenger musikken er det viktigste, mener Donna A.

GUTTENE MOBBER ikke lenger The Donnas. De sier ikke lenger at de skal gå hjem å leke med dukkenene sine. For ved forrige runde, på plata «The Donnas Turn 21», sang jentene om «40 boys in 40 nights». Det blir nok noe på dem denne gangen også.

KJEDELIG: - Vi vokste opp i en kjedelig by, det var ingenting å gjøre. Derfor måtte vi finne på ting selv. Man blir veldig kreativ av det. Dessuten var det fint at vi fant hverandre, sier trommeslager «Donna C». Fra venstre: Allison «Donna R.» Robertson, Brett «Donna A.» Anderson, Torry «Donna C.» Castellano, Maya «Donna F.» Ford.