Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bellows vennskap

«Det er ikke lett å overgi en skapning som Ravelstein til døden.» Slik avslutter nobelprisvinneren Saul Bellow sin roman om den briljante, ødsle og forfengelige Abe Ravelstein.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dødssyk gir Ravelstein fortelleren Chick i oppdrag å skrive om sitt liv.

Bellow fortalte allerede før romanen utkom at den omhandlet hans vennskap med den kontroversielle kulturkritikeren Allan Bloom. Romanen har vakt debatt i USA. Bellow skildrer åpent Ravelsteins homoseksualitet, og lar ham dø av komplikasjoner som følge av hiv. Bloom kommenterte aldri sin homoseksuelle legning offentlig, og det er ukjent om dødsårsaken var relatert til hiv. Og som Chick i romanen var det Bellow som ansporet Bloom til å skrive ned sine ideer, som nettopp resulterte i en akademisk suksess som skjøt Bloom til toppen av den amerikanske kultureliten. Og Bloom ba Bellow skrive om ham, som i romanen. Bellow bruker også rent selvbiografiske momenter fortløpende. Grensen mellom fiksjon og fakta overskrides således alle veier.

Pinlig åpenhjertig

Dette er likevel snakk om et litterært verk, ikke en dokumentarroman. Men en slik litterært sminket framstilling av vennskapet mellom Bellow og Bloom, fungerer ikke problemfritt. Det er en hyllest til vennskapet og den intellektuelle samtale, men det blir noe tamt og distansert som følge av det oppramsende mangfoldet av biografisk materiale. Og Chicks skildring av Ravelstein er, selv om han stedvis er pinlig åpenhjertig, uten noen form for kritisk distanse.

Et gjennomgående trekk ved Ravelstein er relasjonen mellom det åndelige og det materielle. Han avfeier alle som ikke behersker gresk godt nok, og finner samtidig en forfengelig glede i å bo på samme hotell som Michael Jackson. Han velter seg grådig i luksus og et flamboyant liv, og øver innflytelse på offentlige beslutninger. Han favoriserer sine beste studenter og behandler dem som protesjeer, i antikkens betydning av begrepet. Han hevder at folks ideer ikke er nok; man må også ta i betraktning deres ytre framtoning.

Ujevn flyt

Romanen har ingen egentlig historie. Den utgjøres av en rekke mer eller mindre løsrevne minner, digresjoner og anekdoter, Ravelsteins aforistiske utsagn, og samtalene mellom Chick og Ravelstein de siste månedene før dennes død, springende og snakkesalig fortalt av Chick. Dertil er den fylt av detaljerte utlegninger om Ravelsteins hang til luksus og hans opphøyelse av den greske filosofiens verdi, og denne stilen gjør romanen litt treg å lese, med ujevn flyt. Bifigurer, som Chicks kone og ekskone, og Ravelsteins protesjé Nikki, er tynt tegnet og ensidige i sine roller.

Minneskrift

Når romanen begynner, er Ravelstein allerede død. Bellow moraliserer ikke over den ansvarsløshet som er skyld i hans sykdom. Det forundrer at Bellow ikke setter spørsmålstegn ved konsekvensene av en slik livsførsel. Dette er ikke et psykologisk portrett eller en analytisk studie, det er et litterært verk. Men som sådant ville det tjent på en større distanse til sitt biografiske forelegg.

Ligger romanen faktisk så tett opptil vennskapet at Bellow ikke er i stand til å frigjøre seg fra dets begrensninger? Det kan virke slik, fordi som den foreligger nå, har romanen større verdi for Bellow som minneskrift enn for leseren som litteratur.

Hele Norges coronakart