Ben Okris magiske realisme

Overstrømmende billedbruk og genuin poetisk kraft i det avsluttende bindet av Ben Okris romansyklus.

Dette er tredje bindet av nigerianske Ben Okris romansyklus om åndebarnet Azaro, som eksisterer i skjæringspunktet mellom virkeligheten og drømmenes og visjonenes verden, uten alltid å vite hva som er hva. For første bindet, «Den sultne veien» (1993), mottok Okri Booker-prisen, det andre bindet, «Fortryllelsens sanger», kom på norsk i 1994.

Dette siste bindet må kunne betegnes som en betydelig avslutning på syklusen, der den gamle verden forstyrres av ei ny tid, der de gamle åndene vekkes fra sine hvilesteder og verden forrykkes av vandreåndenes vrede. Det er transformasjoner og mytiske overganger som leder tankene hen mot den antikke litteraturen, men med en umiskjennelig afrikansk stemme.

Åndebarn

I boka betegnes et sted historien som en skyggefantasi, «en mistanke om at vi aldri hadde vært virkelige, og at det vi tok for å være kjensgjerningene i våre liv, bare var de intense drømmene til gjenferd». I en serie hendelser og historier, i en blanding av skriftlighet og oralitet, av virkelighet og åndenes verden, i drømmer, av myter, fra lokal overtro og religiøs sanselighet, forteller åndebarnet Azaro om sine foreldres opplevelser, om sine egne syner, med bakgrunn i det politiske oppvigleriet som betegner Nigerias overgang fra koloni til selvstendig nasjon på slutten av 1950-tallet.

Poetisk kraft

Det er en manende fortellerstil, en afrikansk magisk realisme, som for en vestlig leser blir et møte med en fortellertradisjon der man nesten slås ut av rikdommen i den stadige strømmen av sterke og gjentakende bilder. Denne typen opphopinger av symbolikk og stadig repeterende billedbruk kan virke anmassende.

Et folkemøte eskalerer for eksempel til et opprør, som gjennom Azaros øyne blir en forrykende undergangsvisjon, en grotesk og surrealistisk dommedag, der alle naturens krefter i ulage raserer seg gjennom verden. Det er uvant voldsomt, som en Pieter Breugel i skrift.

Men det overveldende fascinerer også i sin rikhet, i den forløsende evnen til nettopp å bryte ned det rasjonelle og realistiske, til å fungere i selve skillet mellom virkeligheten og den åndelige verden, som gir fortellerstemmen et gjennomslag av genuin poetisk kraft.