Bendik Wold om nihilismens død

Gunnar Skirbekk gjorde grovarbeidet. I 2008 er det på høy tid å erklære nihilismen før død og begravet.

Nihilister. Fins de fortsatt? Når så du sist et eksemplar av arten?

Undertegnedes siste observasjon: den klassiske showdown-scenen i «The Big Lebowski» (1998). Tre lærkledde tyskere har nettopp satt fyr på bilen til Jeffrey «The Dude» Lebowski, og nærmer seg våre helter - «The Dude» og bowlingkompisene Walter og Donny - med en Uzi, et samuraisverd og et generelt verdifornektende oppsyn.

«Are these the Nazis, Walter?», spør Donny engstelig.

Walter anlegger en faderlig mine:

«They’re nihilists, Donny, nothing to be afraid of.»

Og Walter har rett. Nihilismen har mistet en god del av sin gamle «badass attitude». I 2008 fins det liten grunn til å frykte en spontan massemønstring bak tomme plakater og bannere. Kaster vi et raskt blikk på norsk offentlighet, framstår verdipolitikken som et langt større problem enn verdioppløsningen: Selv mediene har innsett at moralisme selger bedre enn amoral, og går i bresjen for en offentlig dressur av enkeltindivider på overskrift- og ingressnivå, med kullsviertro på verdien av sømmelig tale og framferd.

NOE ANNERLEDES var situasjonen da Gunnar Skirbekk debuterte med «Nihilisme?» i 1958. Ikke dermed sagt at tidsånden var nihilistisk: Boka ble utgitt på tampen av «de trøtte femtiåra» (Jan Erik Vold), et desennium preget av nøysomhet, dugnadsånd og kollektiv fortrengning av krigserfaringer. Rundt om i de tusen hjem hang hustavler forfattet av Øverland og Gerhardsen. Verdier fantes det sannelig nok av - problemet var at de inngikk i samme ideologiske lapskaus. Det skortet rett og slett på filosofiske og politiske alternativer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skirbekks vesle skrift kan leses som en dannelsesroman, og fortjener en plass på nattbordet til alle norske twentysomethings - ikke fordi den er «tidløs», men fordi den snakker til oss med umiskjennelig 50-tallsaksent. Jeg våger nemlig den påstand at «Nihilisme?» umulig kunne ha blitt skrevet ti år seinere, i det opprørske 1968, eller for den saks skyld i 1978, punkens store kulminasjonsår.

UFARLIG: Gunnar Skirbekk populariserte begrepet nihilisme i Norge. Sist ble det sett i filmen «The Big Lebowski» (1998). Bildet er hentet fra filmen. Peter Stormare (i midten) er avbildet som tysk nihilist.
UFARLIG: Gunnar Skirbekk populariserte begrepet nihilisme i Norge. Sist ble det sett i filmen «The Big Lebowski» (1998). Bildet er hentet fra filmen. Peter Stormare (i midten) er avbildet som tysk nihilist. Vis mer

Hvorfor? Fordi resonnementene i denne boka forutsetter en tilstand av intellektuell tomgangskjøring - ikke hos forfatteren, men i hans omgivelser. Straks det oppstår sosial friksjon i et samfunn, utelukkes nihilismen som alternativ. Nihilismen er en filosof som savner åndelig motstand i en slik grad at han ser seg nødt til å skape den selv; en tenker som «ikke har annet å tape enn sin kjedsomhet», for å parafrasere Raoul Vaneigem.

Nå kan Gunnar Skirbekk vanskelig kalles nihilist. Tvert imot - han liker å småsparke nihilismen på skinneleggen, og antyder at dens vekstpotensial skyldes et antiintellektuelt drag i protestantismen («kvifor ikke møte eit fornuftig spørsmål med eit fornuftig svar?»). Samtidig sliter han med å finne alternative verdier å bygge livet sitt på. Først når Skirbekk i siste kapittel vender seg mot eksistensialisten Albert Camus og dennes begrep om «revolt», åpner han døra på klem for en politisk tilnærming til problemet.

MANGE VIL huske at Friedrich Nietzsche, nihilismens fremste fortolker, mistet forstanden etter et spektakulært sammenbrudd i Torino vinteren 1889. Hendelsen omtales gjerne som filosofens «finale krise». Mindre kjent er det at Nietzsche fikk et forvarsel allerede 24 år tidligere, da en langvarig depresjon - hans «initiale krise» - lykkeligvis endte med at han kom til hektene og fant sitt livskall.

Skirbekk må ha opplevd noe tilsvarende. «Nihilisme?» rommer flere hentydninger til en kriseerfaring: Den 21-årige forfatteren beskriver en sinnstilstand hvor «striden for mat og framgang, pliktene frå samfunnet, alt blir sekundært». Men nøyaktig hva som har satt i gang bokas pessimistiske tankerekke (et dødsfall? en ulykkelig forelskelse?) forblir i det dunkle. Tomhetsfølelsen knyttes konsekvent til et upersonlig «man», ikke et «jeg» - dette var lenge før intimitetstyranniets tid.

Også Skirbekks ideologiforståelse er smått anakronistisk. Med Platon som dårlig skjult forelegg inndeler han menneskeslekten i de «bevisstløse», de «troende», de «tvilende» og de som er så heldig stilt at de både «tviler og tror». Forfatteren tviler øyensynlig ikke på sin egen plassering i dette systemet, men er rask til å understreke at klarsynet innebærer forsakelse: Problemet med å gjennomskue religionens åndelige trylleri, er at «dei ein før såg opp til, og dei førende menn ein kjem i kontakt med, ter seg så veike og tuslete».

ENSOMHETEN I den intellektuelle utkikkstønna er nesten ikke til å holde ut, forstår vi. Og likevel - eller nettopp derfor - går Skirbekk videre med sitt djerve forsett: Han søker å tilbakevise kristendommen med utgangspunkt i «det ondes problem». Argumentasjonen er ofte underholdende, som når Skirbekk påpeker hvordan Luther snor seg unna dilemmaet ved å hevde at «Gud er ufattelig, kontradiksjonen berre tilsynelatende».

Samtidig er det enkelt å velte filosofens pertentlig oppstilte spillebrikker over ende: Det er bare å bekjenne seg til en tro hvis guddom ikke er allmektig og ikke er udelt god, og den logisk-analytiske leken er slutt.

Mer hold er det da i marxismens jakt på religionens samfunnsmessige funksjon. Det vesentlige i den marxistiske religionskritikken er å påvise religionens «moment av sannhet», ikke dens karakter av «overtro» eller blendverk». Du kan ikke bekjempe sosiale realiteter med logikk. Men Skirbekk anno 1958 er ingen marxist: Når han skriver om marxismen, stiller han opp en stråmann to kilometer til venstre for Stalin - uten å forholde seg til nymarxister som Antonio Gramsci, Karl Korsch og Georg Lukács. Det skulle han først gjøre tolv år seinere, i Nymarxisme og kritisk dialektikk (1970).

Bendik Wold om nihilismens død

I BOKA «Lipstick Traces» (1989), en popanalytisk klassiker om forholdet mellom Sex Pistols og ymse avantgardebevegelser, trekker forfatter Greil Marcus et skarpt skille mellom nihilisme og negasjon. Punken ble ofte beskyldt for å være «tom», men står ifølge Marcus i en negasjonstradisjon: Nihilismen er bestandig solipsistisk; den «lukker verden rundt sin egen selvoppslukende impuls». Negasjonen er derimot politisk - den tar andre mennesker med i beregningen, og egger til handling.

Negasjonen er en kraftig understrøm i det 20. århundres historie. Den kommer til overflaten først i 1968, da dadaistiske og situasjonistiske slagord plutselig havner på studentopprørernes lepper. At Skirbekk ikke forholder seg til tradisjonen ti år tidligere, er altså ingen skandale - men i 2008 er det kanskje på tide å tilpasse kartet etter terrenget?

Jo visst kan nihilistene inngi frykt med sine eksistensielle alvorsrynker (og eventuelle lærhabitter). Men standpunktet hører hjemme i ei samtid trøttere enn vår, og har for lengst havnet under den filosofiske sperregrensa. Og hvem vet - hvis vi parkerer nihilismebegrepet for godt, blir det kanskje lettere å forstå hva en kunstner som Matias Faldbakken mener med at han «prøver å lokalisere verdi gjennom avvisning»?

Bendik Wold er journalist og forlagssjef i Flamme forlag.