Benigni, del to

Litt for repeterende klovnerier fra Benigni.

FILM: Roberto Benigni begeistret verden og mottok en velfortjent Oscar for sin utagerende tragikomikk i «Livet er herlig». Hans nyeste film, «Tigeren og snøen», er så lik i stil og tone at den nesten oppleves som oppvarmet restemiddag.I stedet for 2. verdenskrig er det Irak-krigen som er det tragiske bakteppet for Benignis vimsete, klovnaktige skikkelse. I tillegg til et Chaplin-nært fysisk uttrykk, snakker han som et snatrende maskingevær når han ikke trekker inn haka og åpner munnen til et forbauset hull. Her virker det i overkant repeterende. «Tigeren og snøen» er en historie om kjærlighet og poesi, og samtidig tittelen på Attilios (Benigni) siste diktsamling. Han drømmer dag og natt om Vittoria (Nicolette Braschi) som avviser ham før hun drar på jobb til Bagdad med den arabiske poeten Fuad (Jean Reno). Året er 2003, krigen er brutt ut og Vittoria blir dødelig skadd og henlagt på et sykehus uten medisiner eller hjelpemidler. Det utløser en serie av halsstarrige handlinger hos Attilio som lyver, løper og kjøper seg gjennom minefelt og ingenmannsland til Bagdad.Kameler som går feil vei, mobiltelefoner som ringer i bombekratrene og en frenetisk Benigno som uavlatelig skriker «I am Italian» på gebrokkent engelsk, er anstrengende i for store doser. Tom Waits\' gjesteopptreden med den nyskrevne låta «You Can Never Hold Back Spring» er derimot et forsonende trekk.