Benny Borg

Hva var det som gjorde Benny Borg til historiens mest kjente svenske avhopper? Nordens svorskeste mann trodde ikke han skulle bli i Norge for godt, men nå ser det ut til at han tok grundig feil.

Favoritter

Da Benny hentet en pappeske med klær og en velbrukt gitar hjemme i Sverige for å slå seg til i Norge, må skylden tillegges to personer: Arne Bendiksen og Kirsti Sparboe.

- Det stemmer! Jeg kom til Norge for et treukers engasjement som vokalist i dansebandet Nilsmen på Hotell Viking. Arne Bendiksen og Anne Torjusson fra NRK kom og så oss. De likte oss. Dermed ble det TV-opptak. Bendiksen var dessuten kraftig irritert over at det ikke fantes noen «Norsktoppen», og i provokativ stil startet han serien «Svensktoppar». Kirsti og jeg fikk vokalistjobbene. Og så ble vi kjærester, da.

Dette var i mai 1968. Men fra 1. mai 1969 har Benny Borg hatt fast adresse i Norge, to norske koner (ikke samtidig) og tre norske stebarn, og her er'n fortsatt.

- Du må ha et litt spesielt forhold til tid? Du takket ja til et treukers engasjement i Dizzie Tunes, og klarte så vidt å rive deg løs etter 18 år i pendress for fulle saler?

Det buldrer latter i Bennys bryst.

- Ja, sånn ble det. Det ene avløste det andre. Det skjedde noe hele tida. Tid har jeg forresten et veldig avslappet forhold til.

DET RYKTES AT HAN

fortsatt er svensk statsborger, etter 30 år, to måneder og 17 dager i Norge?

- Jo, jeg har svensk pass og får bare stemme ved kommunevalg. Men jeg er EU-borger, og slipper den grundige passkontrollen kona alltid må igjennom. Hun står leeenge i kø, hun, ler Benny, ikke uten en viss skadefryd.

Han ser ingen presserende grunn til å makulere svenskepasset. Han er jo født i Sverige likevel. Men norsk føler han seg, som Dovre og granitt og Solskjær og Wimbledon.

- Det tok neimen ikke lang tid før jeg begynte å skryte av 17. mai og barnetoget til mine svenske venner. Det er helt fantastisk. Vi får jo ikke helt dreisen på dette i Sverige, filosoferer Borg, mens han skuer utover Strömstad havn. Det er dagen etter Svenska flaggans dag og selveste dagen for unionsoppløsningen. På Sveriges nasjonaldag satt han i bilen på vei til jobb i Strömstad. Unionsoppløsningen feiret han på et norskeid hotell i «Ola-byen», men 17. mai derimot...

- Da sto jeg på terrassen utenfor Christian Radich-suiten på Grand Hotel i Oslo...

- Med hvite hansker, floss og sløyfe, vinkende til massene?

- He, nei! Ikke helt slik.

- Hvordan havner man på Grand-balkongen 17. mai?

- Min kone er direktør i filmimportørselskapet UIP. De leier lokaler av Eiendomsspar, og dermed blir vi invitert dit hver 17. mai. Det er forresten veldig hyggelig.

- Blir du rørt til tårer når alle barna toger forbi?

- Ja, altså nei... Jeg blir ikke rørt av sånne ting. Men det er stor stas med 17. mai likevel. Enda større stas var det da barna var små.

- DET ER FÆLT Å SI DET,

men jeg holder med Norge i fotball. De første åra jeg bodde her, var det litt problematisk når Norge møtte Sverige i landskamp. Jeg følger nøye med Manchester United på grunn av de gode, norske spillerne deres. Men vi (han sa vi!) skal ikke jekke oss for høyt opp, for ikke mange år siden var svenskene bedre enn oss (heisann, flott!) i fotball.

- Men i hockey er ikke det norske landslaget mye å applaudere for?

- Nei, men for noen år siden svingte det litt av dem. Du, tenk for et bra hockeylag vi hadde fått dersom Norge og Sverige fortsatt var i union! I fotball er jeg ikke i tvil om hvem som er best. Og jeg har nok peiling til å forstå «Myggen»s storhet. Han elskes av alle som forstår fotball og ser mer enn scoringer, analyserer Benny, og framhever «Myggen»s elegante vipp som resulterte i Iversen-scoring mot Albania.

SAMLEMANIEN TIL BENNY ER

viden kjent. Har han fortsatt et lidenskapelig forhold til gamle sko, klær og ting & tang, eller har han skjerpet seg?

- Nja, Liv har plukket vekk det verste. Jeg klarer ikke å kaste noe. Sist uke tok jeg farvel med mine ti år gamle, fillete og utgåtte docksiders (sko). Det var ikke lett, sier en noe bedrøvet Benny. Han tar ikke til tårene, men legger ut om affeksjonsverdi, det å skille seg ad med gamle, trofaste venner, om minner og annet som kan knyttes til ting, tekster og altså sko... Han har stor forståelse for en mann som Øystein Sunde, som har begått alle samlegales nasjonalsang: «Kjekt å ha!»

- Det der er noe jeg har etter far. Han sa: «Det er ikke mange råd jeg skal gi deg, men får du noen gang anledning, så lei deg en låve. Samle på alt som er, fra biler til melkekartonger. Da har du verdens beste pensjon!» Han var inne på noe. Rett som det er skal noen ha tak i en ting som alle andre har kastet. Da betaler de dyrt, mener Benny.

Er han litt i slekt med skraphandlerne «Albert og Herbert»?

- Vi hadde i hvert fall opprinnelig samme dialekt. Men den var ansett for å være «bondsk» og lite pen da jeg gikk på teaterskole i Göteborg. Jeg la bort dialekten, men kan den fortsatt, knegger Benny, og slår over til kav «göteborska». Han høres ut som Kurt Olsson med høy skraphandlerfaktor.

- Men teaterskole? Var det skuespiller du skulle bli?

- Ja, det var det. Men så var det musikken som tok meg.

LIDENSKAPELIG JAZZENTUSIAST

var hans faderlige opphav. Gutten ble oppkalt etter to «lakris-legender» (Lakris - jazz-slang for klarinett).

- Artie Shaw og Benny Goodman. Dermed fikk jeg en klarinett i trynet som 11-åring. Det lå ikke for meg, og det hele ble forferdelig traumatisk.

Faren så ikke lidelsen hos gutten som helst ville være ute med de andre gutta. Og en fotball.

- Jeg satt inne og blåste, ble svimmel og så notene danset på arket. En dag skar jeg meg i leppene med barberblad for å få slippe. Da skjønte pappa at alt ikke var OK mellom meg og «lakrisen».

- Da ble det gitar?

- Nemlig. Broren min spilte gitar. Jeg smugtittet og lærte meg noen få harmonier. Ellers er jeg tilnærmet autodidakt. Jeg har aldri gått og lært meg det ordentlig, men det holder til mitt bruk.

- Det var beskjedent! Du har høstet skamros som Elvis, og det fra en mann som Arne Hestenes.

- Egentlig hadde jeg tenkt meg en karriere som plateprodusent i Norge. Men så kom Morgan Kane ridende en januardag i 1973. Da endret alt seg. Det ble en gigasuksess, smiler Borg, og ler lunt med to halvfulle nordmenn som gauler: «Født i 1855 i Santa Fe! Knuste vogntog var det første han fikk se,» før de tusler i retning hjemmebanen. Baren. Benny er like blid.

- Apropos Elvis, han gjenoppstår på Hankø i sommer?

- Ja, og det i dressen jeg fikk sydd for 20 år siden, første gang jeg gjorde et Elvis-nummer. Den passer fortsatt, men tåler ikke nærbilder, humrer Benny, pent behandlet av tidas tann. I motsetning til Elvis-dressen.