Bensin i blodet

Storhet og allsidighet preger Kenneth Sivertsens nye popplate. Det bobler av høyoktan i multikunstnerens blod, men ikke alt er like godt videreforedlet.

Jeg vet ikke hva Sivertsen går på, men jeg tror så gjerne han har bensin i blodet. Han jager fram på teater- og musikkscener. Han er vidundergutten som gitarbriljerer, synger salmer og viser, spiller jazz, pop og rock, og som komponerer symfoniske verker.

Sivertsen er kunstner og en rastløs musiker og tekstforfatter som jages av seg selv. Det hviler en leken sikkerhet over cd-en.

Kompromissløs

«Blod & bensin» er en popplate som ligger i et ubestemmelig viserock-landskap. Visepopen svinger av jazz, gospel og groovy rock - noe er lydmalerisk akustisk og tandert, mens andre låter er krigersk rå med hikstende gitarer.

Sivertsen er ikke artisten man temmer, han gir ut en kledelig sprikende plate som tåler hans ulike uttrykk og sinnsstemninger, fordi han er så kompromissløs og ærlig.

Han legger lista høyt og gjør det ikke lett for seg selv. Gjennom hele plata gir han av seg selv, ingen ting virker lettvint eller tilfeldig. Tekstene er av variabel kvalitet, men aldri likegyldige. Hør bare: Satan speler jævlige riff i hove mitt på Jesus sine gitarar...

Blodoverføring

Jo da, både Fanden og Frelseren, kjærlighet og vridde sinn er til stede i både Sivertsens hode og på plata.

Men det betyr ikke at alt er vellykket, for ikke all den bensinbaserte blodoverføringen tenner meg.

Best er hans helt rolige viser, som for eksempel «Det nye toget» og «Kjære lille gutten min», svakest de kjappe og eplekjekke visepop-låtene. De mer rå og vridde låtene, som tittellåta og «Riff», har trøkk og temperatur nok, men hylende gitarer og surklende hammondorgel overtydeliggjør dramatikken.

Kenneth Sivertsen er en annerledes popstjerne med et tydelig og særegent uttrykk. Den som vil høre voksen og moden kvalitetspop, har en god del å glede seg over her.

anders.gronneberg@dagbladet.no