Bensinstasjonslokaliseringsprinsippet

Har du hørt om bensinstasjonslokaliseringsprinsippet? Neppe. Det er i alle fall det prinsippet som forklarer hvorfor du kan kjøre i milevis uten å se en bensinstasjon, og så plutselig finner to som ligger kloss ved hverandre.

Logikken bak dette lett irriterende og samfunnsøkonomisk svært ineffektive fenomenet er som følger: Når du skal bygge en bensinstasjon på vestsiden av E6, altså en stasjon for den sørgående trafikken, lønner det seg ikke, slik det intuitivt slår en som fornuftig, å legge den midt mellom to eksisterende stasjoner. Den smarte bensinstasjonslokaliseringsstrateg bygger stasjonen så langt mot sør som mulig, men, viktigst av alt, nord for den eksisterende stasjonen.

Hvorfor? Anta at bilistene befinner seg tilfeldig spredt langs E6 når de bestemmer seg for å fylle bensin, og at bilistene dernest bestemmer seg for å stoppe på neste bensinstasjon på deres høyre side av veien. Legger du bensinstasjonen din midt mellom bensinstasjonene Sør og Nord, vil Sør få alle de kundene som bestemmer seg for å fylle etter at de har passert deg. Legger du deg derimot rett nord for bensinstasjon Sør, samler du opp alle bilene på hele strekningen som - jeg tror du har skjønt poenget nå.

JEG STIFTET BEKJENTSKAP med bensinstasjonslokaliseringsprinsippet i et lite kompendium (som het «Bensinstasjonslokaliseringsprinsippet») som jeg hadde fått for en billig penge av en medstudent i Bergen, siden han mente dette ikke var aktuelt eksamensstoff. Han fikk dessverre rett, og for meg handlet derfor bensinstasjonslokaliseringsprinsippet lenge kun om bensinstasjoner. Det var faktisk først en 2. juledag, da jeg, av for saken uvesentlige grunner, befant meg i Wien, at jeg skjønte at bensinstasjonslokaliseringsprinsippet er strategisk dynamitt.

Østerriksk fjernsyn viste nemlig denne 2. juledag et spørreprogram, og for å kåre en vinner måtte de to finalistene tippe hvor mange pingpongballer som befant seg i en svær glassbolle. Den som kom nærmest, ville vinne en hest (!). Den ene av finalistene skyndte seg å tippe to hundre. Dette var noe lavt, mente den andre og tenkte så det knaket i den østerrikske hjernen. Og tippet fire hundre. Riktig svar var 270. Jeg mener ikke å antyde at finalistenes problemer er at de er østerrikere, snarere at de ikke kjente til bensinstasjonslokaliseringsprinsippet.

Hadde de det, hadde de naturligvis ventet til den andre hadde tippet og så, hvis den andres tips syntes lavt, lagt seg på neste tall over, i dette tilfellet 201.

DENNE FOR SÅ VIDT trivielle oppdagelsen av bensinstasjonslokaliseringsprinsippets anvendelse gjorde at jeg fikk blod på tann og begynte å se meg rundt. Og jeg oppdaget snart at prinsippet i kompendiet «Bensinstasjonslokaliseringsprinsippet» forklarer mer forvirrende fenomener enn at bensinstasjoner ligger i klynger. Det forklarer for eksempel Carl I. Hagens forsøk på å moderere sine partifellers uttalelser om norsk innvandringspolitikk i den siste valgkampen, og at han ikke lenger kjørte så hardt på den tidligere suksessformelen med å gi dem med flest pigmenter skylden for alt fra de høye boligprisene til de lave narkotikaprisene.

Carl I. Hagen hadde utvilsomt oppdaget bensinstasjonslokaliseringsprinsippet. Tenk på stemmene som biler som kjører til nærmeste stasjon. Siden Frp er det mest innvandrerfiendtlige partiet, er det lureste for Frp å være bare litt mer innvandrerfiendtlig enn det nest mest innvandrerfiendtlige partiet. Altså: å legge seg like nord for Sør. Den inverse, eller speilvendte, anvendelsen av bensinstasjonslokaliseringsprinsippet sto Christer i «Robinsonekspedisjonen» for (hvor poenget jo var å ikke få stemmene), da han formulerte sin vinnerstrategi slik: «Jeg sørget for hele tiden å være den nest største drittsekken.» Like sør for Sør.

I FORRIGE UKE DEMRET det for meg at den sleipeste bensinstasjonslokaliseringsprinsippanvenderen av dem alle likevel er Norsk Rikskringkasting. Da Stortinget åpnet for «mangfold i eteren», var det meningen at vi skulle få et bredt og variert tilbud på TV. Sagt på en annen måte: bensinstasjonene skulle ligge jevnt spredt langs landeveien. Og lengst mot nord skulle statskanalen NRK ligge, et sted å fylle drivstoff for dem som ville ferdes nord for «Ricki Lake Show», «Casino» og Per Ståle Lønning.

Men også Einar Førde har dessverre oppdaget bensinstasjonslokaliseringsprinsippet og vil sørover for å kapre flere seere. Siden NRK er politisk pålagt å ligge der i nord, må imidlertid forflytningen skje i det skjulte. Det er antakeligvis derfor Alf R. Jacobsen lyver og sier at vi skal se et program om hvordan de rikeste lever i Norge og prøver å gi det skinn av gravende journalistikk, og at man sparker oppover når «Brennpunkt»-redaksjonen kaster en naiv parfymeekspeditør til ulvene, og seerne hviner i frydefull vemmelse over at NRK lar henne begå sosialt harakiri i beste sendetid.

Og det er vel derfor NRK gjør Anne Holts skap- og seksualliv til riksstoff under dekke av å skulle ta en «viktig debatt» om å være homofil i Norge, når alle vet at det for NRK hovedsakelig dreier seg om vinnerkombinasjonen sex/kjendis på direkten. Og det må være derfor NRK snakker om hvor dyktig Halvard Flatland er som programleder. Så man slipper å snakke om at mannen gir vulgærmaterialismen et ansikt med bart, påstemplet NRK-logo, og formidler et verdibudskap om at rikdom og flaks går hånd i hånd, og at én million kroner egentlig bare er for moro og allmenn underholdning å regne.

IKKE ET VONDT ORD om trash-TV, men den dagen NRK ligger vegg-i-vegg med Ricki Lake, er tapet for seerne at «mangfoldet i eteren» er blitt som utvalget i en butikk som bare selger Coca-Cola og Coca-Cola Light. Nok om det. Mitt kompendium selges for øvrig til høystbydende. Inntektene går uavkortet til fremme av spredt bensinstasjonsbygging.