Benums bok er bra!

Det er som det skal være, at det siste bindet av den nye norgeshistorien vekker spontan debatt. Første gang et slikt historieverk våget seg inn i «Vår egen tid», med Wilh. Keilhaus samtidsbind fra 1938, kom det raskt til rettssak.

At hovedstadens redaktører nå melder seg med øyeblikkelig kritikk av professor Edgeir Benums bind om 1970- 95, er bare naturlig. Samtidshistorien er tross alt en felles bransje.

Etter noen runder med polemikk er tidspunktet kommet til å spørre hva Benum egentlig har prestert for en bok - ut over hva han har nevnt og ikke nevnt, hva som burde vært viet mer omtale eller mindre. Slikt er og blir overflatiskheter, når det gjelder et verk som sikter mot syntesen.

Dyptloddende

Svaret er da at vår egen tid under hans hånd har fått en særdeles dyptloddende undersøkelse, rik på stoff og perspektiver, imponerende i tilfang, tett og kompetent lagt fram. Benums bok går etter mitt skjønn utenpå det meste annet som er skrevet om «de seinere år», en periode vi alle mener å kjenne. Antropologer, journalister, idéhistorikere og synsere - alle blir nødt til å gripe denne bok og studere dens utkast til historisering av et tidsrom som hittil bare har flytt rundt i løse deler. Hva den tilbyr er en myndig kronologi, en struktur, et mønster av fastere og mer flytende bestanddeler, avtegnet i en fortelling som samler opp i seg de fleste viktige detaljer, samtidig som det kan gjengis i enkle streker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fokus for undersøkelsen er det norske samfunnet. Ikke politikken, slett ikke Stortinget, knapt regjeringen, i alle fall ikke sakene der, hva enten partifeider eller utenrikspolitikk; heller ikke nødvendigvis det som har opptatt offentligheten til enhver tid. «Medieoppmerksomhet» er ikke Benums tema. Samfunnet og samfunnsendringen er det som skal forklares; alt annet blir råstoff til dette.

Omveltning

Og det er god grunn til å anlegge dette fokuset. Omkring år 1970 går det norske samfunn inn i en omveltning. Vi forlater den stabile industriveksten, taper tiltroen til den styrende staten. Den postindustrielle æra melder seg. I 1972 forener rett nok alle motkulturer seg under EF-saken, som et ekko fra verden av i går - slike ekko er det alltid mange av i et samfunn. Men samtidig har oljen alt begynt å smøre økonomien i nye retninger. I 1973 gripes så Norges Banks økonomer for første gang av tanken om et nytt finansmarked. Året etter når industrisysselsettingen sitt høyeste punkt - for siden å gå nedover. Året etter det igjen er jentene i Norge for første gang i flertall til examen artium, og fra 1977 forberedes frislipp av renta. Fra rundt 1980 blir Norge et galopperende middelklassesamfunn, med fritidsbolig, musikkskole og banklån til alle, dessuten fri bolighandel, frie åpningstider og fri medieflyt - goder vi aldri ville drømt om i 1960-åra.

I løpet av 1980- og 90-tallet veltes vi så langsomt over i en helt ny samfunnsformasjon, der de to dominerende vekstnæringene blir informasjonsvirksomhet (tatt i videste mening) og sosial omsorg - én overveiende manns- og privatdominert, én overveiende kvinnestyrt og offentlig, men begge fullt avhengige av informasjonsteknologien på operativt nivå. Til sammen danner dette info/omso-komplekset grunnlaget for det moderne «tredelsamfunnet», med én hoveddel ansatt i informasjonsarbeid, en annen i omsorgsyrker, mens en tredje del tar opphold i det stadig voksende nettverket av klient- og trygderoller. Industribedriftene er flyttet ut, sykehusene blir landets største arbeidsplasser, mens ungdommen skjærer hverandre med kniv på lørdagskvelden.

Kyndighet

Det fascinerende i alt dette er at ingen egentlig tenkte seg et slikt samfunn. De som grunnla velferdsstaten, trodde at omsorgsbehovet i framtida ville bli marginalt. De så ikke at behovet ville følge tilbudet, og at deres egne barnebarn uten å blunke ville søke sosialhjelp for å flytte hjemmefra. Ingen forestilte seg heller at nedbygging av statsmakt og friere marked ville bli postindustrialismens melodi, eller at Folketrygden skulle høste inntekter fra sin eierdel av Aftenposten. Det uforutsette i alt dette har gjort at partier og ideologier har måttet løpe etter samfunnet for å modernisere seg. Arbeiderpartiet har løpt i spissen. Det avtvinger respekt.

Benum fyller dette i og for seg enkle skjelett - overgangen fra industrielt til postindustrielt samfunn - med et materiale som spenner fra helsestatistikk til næringsrapporter, fra vitenskap til dagligliv, fra finansforhold til fiskerikriser, fra algevekst til rentekutt. Det blir mye å holde rede på. Fortellingen trues iblant av sine egne underavsnitt. Men i hovedsak merkes en styrende hånd, og en kyndighet i bredden som viser at historiefaget fortsatt må regnes som samfunnsforskningens dronning. Ingen andre fag ville kunne våge en slik syntese. Og få historikere vil kunne utføre den bedre enn vår mann.

Feilfritt er hans verk ikke. Mange vil finne enkeltheter å sette fingeren på. Det skulle bare mangle. Flere personer, flere saker kunne vært trukket inn. Selvfølgelig. Et avsluttende «framtidskapittel» virker svakere fundert enn resten, og har med rette møtt kritikk. Dette rokker imidlertid ikke for meg kvaliteten av den prestasjon som i hovedsak er utført: At Edgeir Benum med sitt pionerarbeid har strukket kjølen for en ny og klarere forståelse av vår egen, forvirrede tid.