Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren fra Cathrine Sandnes med brev til Trine Skei Grande:

Ber kulturministeren ta grep om det norske språket: NÅ!

Kjære, Trine!

Jeg skriver altså fordi jeg er litt bekymret for det norske språket. Da snakker jeg ikke om språkmoralistisk angst for at skj-lyden skal overta for kj-lyden, eller at det knapt finnes et menneske med en mental alder under 82 år som kan forskjellen på transitive og intransitive verb, for ikke å snakke om korrekt bruk av de og dem. I det hele tatt er jeg veldig lite engstelig for fremtiden til norsk dagligtale. Men jeg er såpass bekymret for fremtiden til norsk skriftspråk, og da særlig den akademiske og abstrakte, at jeg tenkte det var greit å nevne det for deg.

ARTIKKELFORFATTER: Cathrine Sandnes.
ARTIKKELFORFATTER: Cathrine Sandnes. Vis mer

Jeg vet at du har en masse flinke embetsfolk rundt deg som vet mye om hvordan kulturlivet fungerer – og som kan gi velbegrunnede råd om det meste. I motsetning til meg er de også drillet i å være politisk nøytrale. Selv må jeg innrømme at jeg aldri har stemt på partiet ditt. Den eneste partifellen din jeg kjenner litt til, er Abid Raja.

Vi er nesten like brune, men jeg er mye bedre til å gå på ski enn ham. Faktisk slo jeg ham med 41 minutter og 6 sekunder da vi gikk samme skirenn for et par år siden, men det sier dessverre mest om hvor sakte han gikk. Når sant skal sies, må jeg også innrømme at jeg av og til har ledd litt av gamle Venstre-vitser, du vet – av den typen som indikerer at Venstre-folk er aller mest uenige med seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle komme til å ordentlig bli glad for at du blir kulturminister, men det ble jeg. Det sier selvsagt en del om dine forgjengere, og da i særklasse den siste. Litt sånn som det er nå, når vi blir opprømte over å få en justisminister som verken har skallet ned asylsøkere, gått bananas på Facebook eller brukt embetsverket som et privat PR-byrå. I rekken av slike forgjengere fremstår det å ha solgt råd til eierne før og under Finance Credit-skandalen, en last på nivå med å bite negler. Men det skal også sies at du, i løpet av ditt første kvartal som kulturminister, har sagt og gjort påfallende lite dumt.

Men det var altså det med språket. De siste årene har jeg hørt en rekke foredrag om hvordan teknologi og utvikling dreper systemer som ikke virker. Med andre ord: Hvis en ordning eller et yrke ikke overlever en teknologisk nyvinning, er det fordi den er for dårlig og følgelig fortjener å dø. Av erfaring vet vi at det er mye sant i dette, først og fremst i industrien, men også når det gjelder en del tjenester – hvor det kan være både enklere, billigere og mer effektivt å gjøre ting digitalt enn manuelt. Men det finnes ting som kan gå med i dragsuget, fordi man ikke har overskuet konsekvensene. Som kultur og språk, for eksempel.

I de bransjene jeg har jobbet i, det som i gamle dager gikk under samlebetegnelsen «trykte medier», har den teknologiske utviklingen åpenbart forenklet og effektivisert produksjonsprosessene. Men det har også hatt dramatiske følger for økonomien. En ting var at avisene skulle begynne å gi bort stoffet sitt gratis. Det var tåpelig nok i seg selv – å oppdra befolkningen til at nyhetsstoff kommer rekende av seg selv – uten å ha tenkt nærmere gjennom hvordan fremtidens aviser skal finansieres.

Men det ble ordentlig katastrofalt da annonseinntektene begynte å renne ut til internasjonale konserner som Facebook og Google, i stedet for til en norsk avis som kunne ha brukt pengene de fikk inn til å servere litt mer komplisert journalistikk ut.

Utviklingen i mediebransjen har gått nokså parallelt med utviklingen av norsk som akademisk språk: På et tidspunkt ble norske studenter oppfordret til å forske og publisere på engelsk, det ga bedre uttelling enn å skrive på norsk. Samtidig ga det bedre uttelling å publisere i fagtidsskrifter fremfor å publisere for et bredere publikum. På dette tidspunktet var jeg redaktør i et velrenommert tidsskrift med ganske få bilder i.

Det gikk oppsiktsvekkende kort tid, en fem-seks år, før jeg erfarte at forskningsformidling ikke bare handlet om å få forfatterne til å skrive sånn at folk skjønner hva de sier. Det handlet like mye om å få forfatteren til å oversette sin egen tekst, med tilhørende ord, begreper og eksempler, til et flytende, forståelig norsk.

Kjære Trine. Om du har større ambisjoner som kulturminister enn å spise vafler, ligger feltet vidåpent for deg og skriker etter språkpolitiske tiltak for den tiden vi lever i. Det vil vi sette umåtelig stor pris på, vi som bruker norsk i dag, og vil at norsk skal være et levende språk for litteratur, nyheter og forskning også i framtida.

Som kulturminister kan du gjøre mer enn de fleste for å styrke ordningene for å bruke og utvikle språket vårt. På den måten kan du, helt uten å skråle, bli den av dere som gjør desidert mest for å ta vare på den viktigste av de norske verdiene: Brunost og bunad er vel og bra. Men et eget språk er tross alt bedre.