Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Beredskapslov mot doping

«Nekter mosjonisten å la seg kontrollere, kan private uten politimyndighet gjennomføre kontrollen med makt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sydney-OL høsten 2000. To norske utøvere tatt for doping. Krigstyper i mediene. Riktignok skal de bare ha fått i seg kosttilskudd. Men likevel... Doping er doping!

Hva nå? Arbeiderpartiregjeringen - med kulturministeren i front - har raskt svaret: Vi kriminaliserer.

I høst ble svaret satt på papir. Men i mediene har det vært tyst.

Dager før Ap-regjeringen måtte gå - mens den kommende Samarbeidsregjeringen forhandlet på Sem Gjestegård - sendte Ap-regjeringen lovforslaget på høring. Egentlig er det to, som henger sammen: ett fra Justisdepartementet om å kriminalisere dopingbruk og ett fra Kulturdepartementet om å organisere kontroll- og påtalevirksomheten i saker om doping.

Justisdepartementets lovavdeling strever med å finne en holdbar grunn for å kriminalisere. Forståelig nok. For hvordan finne noe som ikke finnes?

Både Lovavdelingen og Riksadvokaten har tidligere tatt avstand fra å kriminalisere dopingbruk og advart mot strafferettslig inflasjon. Men Arbeiderpartiet har programfestet kriminalisering. Da får det ikke hjelpe om noen blir forvirret av at Ap-regjeringen nylig nedsatte Sanksjonsutvalget, som har til oppgave å foreslå avkriminalisering og alternative reaksjoner til straff der det går an.

Er bruk av dopingmidler straffverdig - så kvalifisert klanderverdig og samfunnsskadelig at det bør være en oppgave for staten å bruke strafferettsapparatet? I god Lovavdelings-tradisjon veies argumenter for og imot.

Innenfor den organiserte idretten er bruk av dopingmidler et problem. Men det er ikke grunn nok til å kriminalisere. Idretten er bedre egnet til å hanskes med dette problemet enn politi og domstoler. Doping er imidlertid ikke lenger et rent sportsfenomen. Dopingbruken har spredt seg til gatene og Norges hardeste miljøer. Halmstrået: Idrettens sanksjonssystem kan ikke brukes der.

Bruk av enkelte dopingmidler er helseskadelig, særlig anabole steroider og testosteron. Men helseskadelig livsførsel er i seg selv ikke straffverdig. Riktignok brukte svenskene det for å hindre unge mennesker i å utsette seg for helsefare som et argument da de forbød dopingbruk i 1999 - som det eneste landet i Europa. Men det var svenskene. Måtte man ikke da også forby alkohol og tobakk, som er mye farligere for helsa? Og er ikke den preventive virkningen av et slikt lovforbud diskutabel? Jo, argumentene holder ikke. Hva med andre negative virkninger av å bruke dop? Kan ikke bruk av anabole steroider - særlig i kombinasjon med alkohol - føre til «plutselige raseriutbrudd med berserklignende atferd som kan bli svært voldelig ('steroidraseri')»? Tja.

«Er de som doper seg med anabole steroider i utgangspunktet mer voldelige, eller blir man mer voldelig av å bruke slike midler?» Det er et ubesvart spørsmål. Et nytt norsk forskningsarbeid (Pedersen, Wichstrøm, Blekesaune (2001)) kan ikke påvise årsakssammenheng mellom bruk av dop og voldelig atferd. Videre forskning er nødvendig.

Men det kan være en sammenheng. Og siden vold i alvorligere tilfeller kan føre til at «offeret dør eller påføres varige mén», kan det ut fra en «føre-var-tankegang» være forsvarlig å kriminalisere. Helst burde man nok avvente en eventuell kriminalisering, leser en mellom linjene. Men argumentasjonen ender pliktskyldigst i konklusjonen: «Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som uten lovlig adkomst erverver, besitter eller bruker anabole steroider eller testosteron.»

Hvordan skal politiet klare å fange dopingbrukere? Politiet kan ikke ta stikkprøver, slik idretten kan. Politiet er bundet av straffeprosessloven, som bare gir hjemmel for kroppslig undersøkelse av den som med skjellig grunn mistenkes for lovbrudd som kan føre til frihetsstraff: Det må være mer sannsynlig at vedkommende er dopingbruker, enn at han ikke er det.

Kulturdepartementet har igjen svaret. Et utvalg har foreslått at det opprettes et uavhengig organ - en stiftelse - til å organisere kontroll- og påtalevirksomheten i saker om doping.

Et frittstående organ med tanke på å bekjempe doping innenfor den organiserte idrett er i seg selv en god idé. Men det er en dårlig idé at organet også skal «organisere forberedelsen og gjennomføringen av prøvetaking og yte bistand ved politiets etterforskning og påtalemyndighetens vurdering av påtale i saker om doping ... » For lovforslaget gjør uakseptable inngrep i borgernes selvråderett og rettssikkerhet; det bryter med fundamentale prinsipper i norsk og internasjonal rett.

Uten å ha mistanke om bruk av dop kan stiftelsen etter forslaget iverksette tvungen dopingkontroll av alle som trener i «treningsinstitutter utstyrt med vekter eller apparater der vekter utgjør en del av konstruksjonen». Nekter mosjonisten å la seg kontrollere, kan private uten politimyndighet gjennomføre kontrollen med makt. «I så måte kan [maktbruken] f.eks. innebære fastholdelse ved blodprøvetaking eller en form for innesperring ved urinprøve...» Den som motsetter seg prøvetaking, kan til overmål straffes.

Hensynet til effektivt å bekjempe dopingbruk gjennomsyrer dokumentet. Mens en drøftelse og problematisering av motstående rettssikkerhetshensyn er nær fraværende. Utvalget sier like ut at dersom straffeprosesslovens vanlige minimumsgarantier - som for eksempel gjelder for drap og terrorisme - skulle anvendes i dopingsaker, «ville dette etter all sannsynlighet vesentlig svekke berettigelsen av lovforslaget».

Kan det klarere sies at forslaget ikke har livets rett? Selv president George W. Bushs «Militær ordre om «rettsforfølgning av visse ikke-borgere» krever som et minimum for tvangsinngrep at det er grunn til å tro at personen har tilknytning til terrorisme.

Rettshåndhevelse er en offentlig oppgave. Politiet skal «avdekke og stanse kriminell virksomhet og forfølge straffbare forhold». Og politiet er bundet av straffeprosesslovens rettssikkerhetsgarantier. Slik bør det fortsatt være.

Kulturdepartementets utvalg forsøker å underbygge forslaget ved å trekke en parallell til reglene om promillekontroll i vegtrafikkloven. Men analogien halter. Fulle bilførere kan lemleste og drepe andre. Om det hersker ingen tvil. Derfor innførte man (ikke uten motforestillinger) i 1988 en lovregel om at politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) uten mistanke av motorvognfører når han blir stanset i trafikkontroll. Blodprøve i etterhånd kan bare tas hvis det foreligger mistanke om promillekjøring, eller hvis føreren nekter å medvirke til alkotest. Det er heller ikke straffbart å nekte å medvirke til at det blir tatt blodprøve. For det å tvinge en person under trussel om straff til å bidra til å skaffe bevis mot seg selv, er et brudd med det grunnleggende rettssikkerhetsprinsippet om at ingen har plikt til å bidra til sin egen domfellelse - det såkalte selvinkrimineringsforbudet, nedfelt i internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av (se Funke-dommen (1993) av Den europeiske menneskerettighetsdomstol).

Den som nekter å medvirke til at det blir tatt blodprøve ved mistanke om promillekjøring, får førerkortet inndratt i minst to år. Men denne regelen er problematisk i forhold til selvinkrimineringsforbudet, og ble i sin tid foreslått opphevet av Straffelovrådet.

I den politiske erklæringen fra Samarbeidsregjeringen - fremforhandlet på Sem Gjestegård - heter det om kriminalpolitikken: «For å sikre at allmennheten opprettholder respekten for lovverket og rettsvesenet, er det et mål å redusere antallet lover og forskrifter og at resterende lovverk forenkles». I et intervju med VG (25. november) sier justisminister Odd Einar Dørum: «Vi skal ikke ha flere lover enn nødvendig».

Godt. Da må lovforslaget havne i en skuff.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!