PÅ NORGESBESØK: Forfatter Ian McEwan er i Norge for første gang for å snakke om romanen «Solar», som blant annet er inspirert av et besøk på Spitsbergen. 

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PÅ NORGESBESØK: Forfatter Ian McEwan er i Norge for første gang for å snakke om romanen «Solar», som blant annet er inspirert av et besøk på Spitsbergen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Beretninger om beskyttelse

Forfatteren Ian McEwan har fått noe å forsvare, og noe å feire.

|||Det var i 2005 forfatteren Ian McEwan besøkte Spitsbergen, som en del av en ekspedisjon for å drøfte klimaendringene. På båten de tok opp den frosne fjorden måtte alle legge jakker, støvler og hjelmer i et støvlerom. McEwan, med syv års kostskole på cv?en, opplyste om at han la utstyret sitt under sin egen seng. De andre var ikke like fremsynte. Tre dager senere hersket anarkiet, ingen fant det som var deres, og tyvlåning var regelen og ikke unntaket.

- Der satt vi og snakket idealistisk om å redde verden, sier McEwan.
- Og på den andre siden av veggen var det fullstendig kaos. Vi kunne ikke en gang organisere et støvelrom. Og jeg tenkte at vi mennesker er kaotiske og samtidig drømmere. Vi må stadig bryne oss på all forvirringen vi skaper for oss selv.  

Episoden er brukt i «Solar», McEwans siste roman, som nå er kommet ut på norsk og som har brakt den feirede forfatteren til Oslo for første gang. I romanen ser McEwan støvleromsrotet gjennom øynene til hovedpersonen, den skallede og overvektige Michael Beard, som ublu forsyner av det verden har å by på av mat og kvinner. Han er selvhevdende, notorisk utro, og tilfeldigvis Nobelprisvinner i fysikk. Og så havner han i denne lokkende situasjonen der slangen snor seg ned fra kunnskapens tre og gir ham muligheten til på samme tid å ta hevn over sin femte kones elsker — og redde verden.  

McEwan fikk ideen da han var på en klimakonferanse i Potsdam.
- Alle talerne var nobelprisvinnere, sier han.
- De var alle menn, alle i en viss alder. De hadde denne store moralske tyngden. De hadde veldige egoer. Det var som om det lyste av dem. Men det som hadde skaffet dem prestisje og berømmelse, var forskning som lå langt tilbake i tid. Og jeg tenkte: så interessant! Tenk å leve i sin egen skygge mesteparten av livet.

For ham representerer Beard intet mindre enn utfordringene ved vår tid.
- Han er grådig, korttenkt, skaper kaos rundt seg, og har et voldsomt konsum. Samtidig er han smart og analytisk, også overfor seg selv. Han vet godt hva han burde gjøre. Han bare velger å la være.  

Vitenskapsmannen med et vanskelig sinn er en gjennomgangsfigur i McEwans forfatterskap. De er kunnskapsrike rasjonalister som deler sin skapers lidenskap for empiri og stringent tenkning. Men de har det med å havne i umulige situasjoner som de på tross av, eller på grunn av, sine analytiske evner ikke klarer å resonnere seg ut av. 

- Det er tilsynelatende umulig for oss å løse problemene våre ved rasjonalitet alene, sier McEwan.
- Jeg liker spenningen ved på den ene side og feire den rasjonelle siden av mennesket, som jeg synes er utmerket, som lar oss utrette så mye — og på den andre siden prøve å forklare grådigheten som også er en del av oss, aggresjonen, kortsiktigheten, vår evne til å bedra oss selv. Og disse trekkene finnes ofte i en og samme person.  

Vitenskapsjournalisten Joe Rose i «Kjærlighet ved første blikk» er, i romanens feberaktige første scene, en av fem menn som forsøker å hindre en løpsk ballong med et barn om bord i å lette. Han er blant de fire av mennene som til sist slipper taket, for å redde sitt eget liv. Episoden gjør at en forvirret forfølger kommer inn i Joes liv, og han oppdager at kjæresten Clarissa, som har doktorgrad i romantisk poesi, er mer åpen for edle galninger og ikke forstår Joes fortvilelse.

Den trettenårige overklassejenta Briony i «Om forlatelse» er en fremmelig og fantasifull forfatterspire som ser et seksuelt møte hun oppfatter som et overgrep, og sender i et øyeblikk av pasjonert og misforstått beskyttelsesbehov en uskyldig mann i undergangen. Og nevrokirurgen Henry Perowne i «Lørdag» kolliderer med en ustabil kriminell, og velger å bruke sin profesjonelle status til å komme seg fort og smertefritt unna.  

Slike vendepunkter, der hovedpersonene tvinges til raske valg som viser seg å endre livene deres, er det mange av i McEwans verk. Romanene drives fremover av et stort indre og ytre trykk.
- Romaner må ha sine ringer av ild som hovedpersonene må hoppe gjennom, sier McEwan.
- Kollisjonen tester rasjonaliteten til Henry Perowne, og setter omtanken og medfølelsen han tror han har, på prøve.

Det er Perownes hastige valg som gjør at hjemmet hans senere blir invadert og familien truet på livet. Nevrokirurgen, som føler seg utrygg, og som har argumentert for invasjonen av Irak mot sin idealistiske datter, går i seg selv.
- Han ser hvordan et lite øyeblikk fikk voldsomme konsekvenser. Når hans valg brakte familien hans i fare, hvilke uante og fryktelige følger kan komme fra valgene til ti tusen soldater i den irakiske ørkenen? Han ser hvor mye som lett kan ødelegges. Jeg liker å kaste grus i maskineriet til en rasjonell person.  

Mange av McEwans protagonister er høyt utdannet, ofte høyt gasjerte, med tettvevd nettverk og full filofax. De er vellykkede, vestlige liberalere. Og de har mye å miste.
- Vel, ingen har ingenting å miste, påpeker forfatteren selv.
- Alle er sårbare. Selv de fattige i vår del av verden i dag har tilgang til ressurser som var utilgjengelige for konger i Middelalderen, som rent, rennende vann. Men det er klart Henry Perowne har alle privilegier jeg assosierer med vår måte å leve på.  

I «Solar» havner Michael Beard i en mediestorm etter å ha uttalt seg utålmodig og ubetenksomt om hvorfor det ikke er mange kvinnelige fysikere.
- Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om den absurde opplevelsen det er å leve gjennom en mediestorm, og så bli brått sluppet.

Han vet hva han snakker om. For to år siden uttalte forfatteren at «jeg avskyr islamisme, fordi dens mål er å skape et samfunn som jeg finner motbydelig». Store presseoppslag fulgte, der blant annet The Independent kalte sitatene for «et rystende angrep».
- Alt jeg sa, var at voldelig islamisme er monstrøst, sier McEwan.
- Jeg tenkte: Synes ikke alle det? Men etter Rushdie-saken har britiske medier fått en forkjærlighet for å forsøke å presse deg til å si noe som kan få deg drept. Selv hadde jeg bare forakt til overs for oppstyret. Jeg har et problem med alle former for voldelige politiske programmer, enten det dreier seg om islamister, kommunister eller kristne.  

Islamismen hadde McEwan imidlertid fått førstehåndskjennskap til da en fatwa ble utlyst mot hans venn Salman Rushdie i 1989. Rushdie tilbrakte i hemmelighet en natt hos McEwan mens han holdt seg skjult.
- Da så jeg religiøsitet i praksis, sier McEwan.
- Det er ufundert overbevisning som opphøyes til en dyd. Det er tro uten fornuft og uten grunn.

McEwans sønn jobber i et laboratorium sammen med mennesker som sier de ikke tror på naturlig utvalg.
- Dette insisterer de på, selv om det skjer foran øynene på dem! Det er et mysterium for meg. Jeg trodde religion som tema var blitt nær utslettet. Gjennom historien har kirkens autoritet sakte blitt plukket fra hverandre, stykke for stykke. Men nå ser vi dessverre en oppblomstring, innenfor både Islam og kristendommen.  

McEwans tidlige romaner, som «Hjelp fra fremmede», er mørke og morbide, og ender med forferdelse. I hans senere bøker er det en ny tone. Mindre dommedagsstemning. Er han blitt mer optimistisk?
- Ikke optimistisk. Men jeg har mer å beskytte.
Samme følelse finner han hos naturvernerne som han skriver om i «Solar».
- Naturvernerne har gått fra å forsvare naturen mot sivilisasjonen, til at det nå er sivilisasjonen de forsvarer. Jorden vil overleve en temperaturstigning på ti grader. Problemet er bare at 95 % av artene vil dø ut. Jorden bryr seg ikke. Det er vi som bryr oss om seg selv.

Han har selv gått gjennom en lignende prosess.
- Da jeg var en ung forfatter uten barn og nesten uten eiendeler, var jeg mer pessimistisk. Og jeg nøt det. Å være destruktiv var morsomt. Og så fikk jeg en familie. Og så så jeg Rushdie-saken utfolde seg. Og så innså jeg at den vestlige sivilisasjonen, som jeg hadde raljert mot, hadde mange sider som var verd å sette pris på. Ytringsfrihet, politisk frihet, et fungerende rettssystem. Det er fantastisk at vi har oppnådd det. Han pauser litt. - Så det er forskjellen. Det er vendepunktet. Jeg har noe å feire. Og jeg har noe å forsvare.