Beretninger om beskyttelse

Utdrag fra boka

PROLOG I HIMMELEN OG PÅ JORDEN

Livet er en fugl. Klokken fire var temperaturen tolv grader. Alt en time før solen stod opp begynte fuglene i løvtrærne rundt åkrene å synge, først forsiktig som små drypp av lyd i luften, så slapp de sangen løs. Lyset steg til den ørlette lyden av liv, hvite hinner vokste frem på tingenes overflate. Løv og gress skinte.

Jordens uhyre masse dreiet seg, med uforstillbar kraft og hastighet; planetenes terminator, morgenens grense, kom løpende østfra. Solen reiste seg langsomt på himmelen. Samtidig steg temperaturen halvannen grad. Omkring blomster og trær stod nå med ett en sky av pollen, usynlig. Hadde vi hatt andre øyne å se med kunne vi ha sett disse skyene som gylne hvirvler i luften omkring hver eneste blomsterkone, hver eneste rakle. Mens temperaturen steg ytterligere to grader begynte også selve jordsmonnet å gi fra seg fuktighet, den steg til værs som usynlig damp. Hver eneste celle i planter og jordoverflate pustet fuktigheten ut, blader og strå strakte seg umerkelig, fuglene sang, og omkring plantenes små stjernetåker av duft og pollen begynte insektene å arbeide med travel borrelyd.

Hadde vi hatt øyne som kunne se det usynlige, ja, hadde noen i det hele tatt stått på trammen foran våpenhuset til den lille, hvite trekirken og sett utover enger og merker, sda hadde vedkommende i det minste kunnet fornemme noe av altdette usynlige som skjedde denne forsommermorgenen. Men ingen står der.

Tilsynelatende er det altså ingen som ser alt dette, lille kirken, her hvor vår fortelling skal begynne. I hasselkjerret borte ved steingjerdet er en snutebille i gang med sitt, men spør vi heingen som helt og fullt er klar over hva som foregår her i dag, på dette stykke av verden, ved den nne, gir hun bare fra seg noen små snøft og ser forvirret på oss. Like i nærheten møter vi et pinnsvin, som beklagende skylder på øynene sine og generelt manglende oversikt, før det like efter går til ro. Men høyt oppe i luften piler to tårnsvaler blant mange; de heter Kri og Kry og er allerede i full gang med arbeidsdagen mens de fører sine høye, skrikende samtaler. Og for å begynne et sted, for å få vår beretning i gang, skal vi nå foreta et intervju med Kri og Kry, som akkurat for øyeblikket flyr høyest, og har oversikten:

Kri og Kry (travelt): 'Vi har ikke tid! Vi har ikke tid!'

Unnskyld, det er ikke meningen å forstyrre, men hva foregår her i dag?

Kri: 'Nåja, det vanlige. Insekter og så videre. Personlig bor jeg der nede under takskjegget på kirken, og er akkurat blitt far, så jeg har endel å holde på med. Langt opp til maten idag. Langt opp. Unnskyld meg et øyeblikk -' (han dukker brått) '- sånn ja. En stor en. En edderkopp. Ungene elsker dem. De smaker som -'

Kry: 'Jeg tror han lurer på noe annet, Kri.' (avsides:)

'Han er så fryktelig stolt over barna. Første gang, og så videre.'

Edderkopp?

Kry: 'Ja, visste De ikke? Mange edderkopper forflytter seg høyt oppe i luften. De benytter spinnet som seil.'

Kri: 'Heisan!' (dukker brått påny)

Kry: 'Det er vår oppgave å leve i luften. Vi fanger insekter og så videre. Vi kaster oss mot søyler av vind og vender oss med buken mot solen, og så videre.'

Hva slags forhold har dere til jorden?

Kri (på vei oppover): 'Holder de på med disse spørsmålene fremdeles?'

Kry: 'En ubefintlig forhold, må jeg si. Selvsagt ser vi fuktighetsemanasjonen og registrerer temperaturforholdene der nede og så videre. Et nypløyet jorde, kan man si, er sort og fuktig og gir mye oppdrift når solen skinner på det, som på en dag som denne og lignende. Og selvsagt følger vi med på insektenes veier gjennom luften.'

Kri: 'Aha! Insekter!'

Kry: 'Men ellers befinner vi oss litt på avstand fra den, ærlig talt. Våre oppgaver er et annet sted. Luftsøyler. Oppdriftssoner over fuktige søkk i bakken og så videre. Det har med vår vingeform å gjøre. Det kunne kanskje være av interesse å fortelle litt om oppdriftssoner og så videre? En stor by, for eksempel, er full av oppdriftssoner og byr på interessante aeronautiske muligheter. Det kan være svært utfordrende, for å si det slik. Mens andre oppdriftssoner, for eksempel ved en klippekyst, kan være farlige. En ungdomsvenn av meg, en passatstormsvale ved navn Castro, stakkar, forulykket for et par år siden ved Tenerife, ved vulkanen, El Teide - De kjenner muligens de sterke vindene ved fjellveggen der? Ikke det? Det er som en vindsjakt som står helt opp i stratosfæren. Min venn var en eventyrer, kan man si, og så videre. Lignet sin far. Skulle absolutt prøve, så var han tatt av vinden, kan man si. Kom ned som en isklump først tre uker senere.'

Kri: 'Åja, trekket sydover, ja. Jeg gleder meg allerede til mer eksotisk mat enn disse kålfluene. Kardinalbiller. Bananfluer og så videre. Egyptens sikader. Delikatesser.'

Kry (overhører ham): 'I det gamle Egypten trodde man at svalene ikke forsvant sydover om høsten, men gravde seg ned i Nilens dynn og slam og gikk i dvale og så videre. En ufyselig tanke for en svale. Vi tårnsvaler kan sove i flukten, behøver ikke lande. Vet De, den relative flygehastighet over en havstrekning kan komme opp i hele -'

Takk, takk, meget interessant. Men for å trekke Kri litt mer med i samtalen, hva foregår der nede i dag?

Kri (stanser på vei ned): 'Unnskyld, hva? Jo, nei, det ligger en død mann der nede og glor. Det er forsåvidt helt vanlig. Skjer med jevne mellomrom. Barna er alt blitt vant til det. Så kommer de sortkledde menneskene og står utenfor hjemmet vårt og gråter en stund og så videre, før de kjører av gårde i disse - disse - tingene. Unnskyld meg.'

Kry (litt snurt): 'Jeg trodde han var mer interessert i hva vi holdt på med, og så var det bare den døde mannen. Ja, mennesket er som alltid seg selv nærmest. Det kjenner ikke svalenes glede i luften og så videre. Men, jo, jo, det er riktig det, forsåvidt, de kom med ham igår kveld sammen med en masse blomster.'

Så han har ligget der i hele natt?

Kry: 'I hele natt. Men la meg fortelle mer om termikk over havstrekninger. De forstår at like over bølgekammene, når vinden blåser, dannes det en - -'

Kri (avbryter sin kollega): 'Jeg ber om unnskyldning på vegne av Kry. De gamles livsvisdom. Flyvekunnskap og så videre. Det er riktig at de kom med ham igår. Unnskyld.'

Var det noen med ham?

Kri: 'Ikke andre enn den unge piken.'

Gråt hun?

Kri: 'Hun gråt. Og så videre.'

*

Inne i kirken er det fremdeles mørkt. Under taker, i korset der kor og midtskip møtes, henger kirkens votivskip, en forseggjort skutemodell, en fregatt fra sekstenhundretallet, komplett med rigg og bestykning. Kirken ligger ikke langt fra havet, og menigheten hengte opp Ulrik Christians Rædning av København påskedag 1721. I natt er den prydet med sorte sørgeslør som henger fra rærne sammen med de gylne løveflaggene. Den duver langsomt i mørket. Baugsprydet er vendt mot øst (mot alteret og den oppgående sol) og den seiler gjennom natten og inn i morgenen slik den har gjort i hundre tusen netter.

Det er mørkt. Det dufter blomster, tett og søtt.

Utenfor skjer alt dette som skjer hver morgen, her inne skjer ingen ting. Liver er en fugl. Og du er kvisten som vipper og vipper.

*

Nå kommer piken inn i kirken, åpner instrumentkassen, setter seg til rette med celloen støtt mellom lårene, og begynner å spille.

*

Den gamle mannen lå i kisten sin og tenkte alt dette og så alt det han ikke før hadde sett. Å være død lignet ikke noe han tidligere hadde oppelvd. Han erindret stille i mørket; mørket var som lunkent, løsnende vann efter en lang, lang arbeidsdag. La seg synke ned i karet og smile et ahh! Han kjente efter det gamle lårhalsbruddet; pussig hvor annerledes det var når ikke smertene lynte gjennom låret hans og langt opp i ryggen ved hver minste bevegelse.Rart han ikke hadde tenkt på hvor vred og vrien det hadde gjort ham. Men dette myke mørket var en velsignelse, ahh! Det tok fra ham alt plagsomt, all vrede. Ahh å kjenne hvordan smerte for smerte forsvant. Gjennom mørket kunne den døde nettopp se alt dette vi andre ikke kan se. På en måte var det som om han samtidig var inne og ute, inne i kisten og i alt utenfor den. Han var innenfor og utenfor tiden, og det var noe ganske nytt. Han kunne se alt på en gang. Han kunne se farveskimmeret rundt fuglenes vinger, insektenes gylne gater gjennom luften; han kunne se hvirvlene som fuktighet og pollen og eteriske utsondringer skapte rundt hver blomst på markene; herfra kunne han se solen stå opp og jorden dreie, og han kunne se pikens ansikt i det blå demringslyset der ute; han kunne høre musikken hun spilte, men fremfor alt, og dette var noe ganske nytt, noe helt usedvanlig merkelig som ikke lignet på noe han hadde vært med på tidligere: Han kunne høre musikken bakenfor musikken, ikke den som var i luften og forplantet seg som vibrasjoner til stengulv og trevirke, til hans eget kistelokk, men den egentlige, den tenkte musikken, musikken bakenfor musikken (og best slik, kanhende, for hun spilte vanligvis ikke særlig godt). Det var helt usedvanlig vidunderlig pussig og det lignet ikke noe. Ja. Han måtte smile. Og smilet ble et lys i det snille mørket han sakte duvet i. Lignet ikke noe han hadde vært med på, og han hadde vært med på meget, åjhaja, svært, svært. Han så pikens ansikt der ute i musikken, men ikke bare ansiktet hennes, men også det egentlige (bakenfor) og han smilte igjen (det var helt annerledes å smile nå) og tenkte at åjhaja, ahh, hadde jeg vært ung, så ung som jeg føler meg akkurat nå, og vært der ute sammen med deg, (eller der inne - pussig så lite forskjell det med ett er på inne og ute, ahh!) - hadde jeg vært der ute sammen med deg, vært ung og sterk og brun og senet, da hadde jeg tatt deg under armen og løpt ut med deg, ut over engene, tatt deg med ned i dype gruveganger, eller opp på høye fjell for å se solen stå opp. Jeg hadde (ahh!) vist deg hele jorden, den som en gang var min, den jeg behersket lik en gud, der jeg var gutt og ung mann, og lik en jeger fravristet jeg jorden alt den kunne gi meg av hemmeligheter og rikdommer - - og jeg ville luktet på deg (den gamle døde mannen skammet seg ikke lenger for å tenke slik), snust, smakt deg og smilt deg. Jeg ville sett morgenen komme sammen med deg.

Og med ett forstod han at han ville komme til å savne jorden høyt, og han begynte nesten å gråte, men det var ikke gråt (det var helt annerledes nå, alt, ahh, var annerledes); det var noe annet.

Ansiktet hennes -

Sorg>, tenkte han, sorg over alt som er

Men han visste at denne tilstanden ikke ville vare, at det var en mellomting, at han snart ville legge avgårde. Men ennå litt, ennå en kort stund ville han dvele her, så ville han reise bort sammen med bruset av lys og insektsurr. Litt til. Slik han hadde lagt av seg alt annet, nesten som plagg, ville han også legge av seg erindringene. Alt han husket. Og han husket mye mer enn sitt eget. Denne morgenen kunne han nesten huske alt.

Og her stanser hun å spille sin Chaconne, legger fra seg buen og instrumentet, går ut i sakristiet. Det er blitt lyst i kirken mens hun spilte, dagen er kommet, og vår fortelling kan

I.1

Tantus amor florum

et generandi gloria mellis

Vergil, Georgica, IV

begynne.