Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Beretninger om byen

Menneskene åpenbarer seg i bøkene til Charles Dickens slik de åpenbarer seg i en bygate. Forfatterens 200-årsjubileum feires med en ny norsk versjon av hans «Bleak House».

ET AV DICKENS' HOVEDVERK: Charles Dickens skildrer livet i den moderne storbyen som ingen annen. Den yrende «Bleak House» kommer nå i ny norsk oversettelse i anledning forfatterens 200-årsjubileum. Burn Gorman spilte Mr Guppy i BBCs tv-versjon fra 2005.
ET AV DICKENS' HOVEDVERK: Charles Dickens skildrer livet i den moderne storbyen som ingen annen. Den yrende «Bleak House» kommer nå i ny norsk oversettelse i anledning forfatterens 200-årsjubileum. Burn Gorman spilte Mr Guppy i BBCs tv-versjon fra 2005. Vis mer

Det er sjelden man går med slik oppglødd forventning inn i elendigheten. Men den som snirkler seg gjennom Charles Dickens' brokete, burleske London-gater, der leseren ikke får anledning til å slå blikket ned i møte med støv og søle og grådighet og generelt skjørlevnet, gjør det som regel med en kilende fryd i magen.

I år er det to hundre år siden en av de mest elskede britiske forfatterne ble født, og i den forbindelse gir Aschehoug ut en nyoversettelse av en av Dickens' beste romaner, «Bleak House», som ble gitt ut i føljetongsform mellom mars 1852 og september 1853. Den satiriske mursteinsromanen er som en litterær sentrifuge med domstolen i Chancery Lane som sentrum.

Det ugjennomtrengelige rettssystemet skildres av Dickens som et slimete edderkoppnett. Den som våger seg inn, risikerer å bli hengende fast i årevis i påvente av en sak som beveger seg fremover med trippende småskritt, mens kostnadene vokser. Saken som forbinder det vidstrakte persongalleriet i «Bleak House» er «Jarndyce vs. Jarndyce», der en mengde parter kjemper om en arv som ingen lenger har oversikt over, men som sies å være betydelig.

Den livsfjerne Lord Dedlock og hans billedskjønne, åndsfraværende kone, den diabolske advokaten Tulkinghorn og det trolovede paret Ada og Richard er alle forbundet med saken. Unge, foreldreløse Esther Summerson, som er bokens forteller, ser med bekymring på hvordan vennen Richard lever sorgløst og ansvarsløst, i visshet om at pengene som en dag vil bli hans vil redde ham ut av enhver knipe. Og så viser det seg såklart at også Esther selv er nærmere forbundet med saken enn hun trodde.

KLASSIKER: «Bleak House» har kommet i ny norsk oversettelse.
KLASSIKER: «Bleak House» har kommet i ny norsk oversettelse. Vis mer

Det frydefulle ved en ettermiddag i sofakroken med Dickens i fanget er ofte knyttet til nettopp personskildringene. De unge hovedpersonene, som skal gjennom sin lille hinderløype før de får sin romantiske eller romantisk tragiske slutt, er likandes nok. Lady Dedlock, som bærer på en trist og kanskje farlig hemmelighet, gir romanen et anstrøk av melankoli. Men det er de mer groteske skikkelsene som kravler frem fra hjørnene i «Bleak House» som får den til å gnistre. Dem er det Dickens, litteraturhistoriens kanskje fineste karikaturtegner, risser opp med raske, presise streker. Iblant ser han dem gjennom de små observasjonene og anekdotene som jager gjennom en menneskemengde.

Om et vitne under en politihøringen: «Anastasia Piper, mine herrer. Gift kvinne. Nå, mrs. Piper - hva har De å si om saken? Mrs Piper har en god del å si, for det meste i parentes og uten tegnsetting, men ikke stort å fortelle».

Om den alderdommelige femtenåringen Smallweed: «Om ham kan man si at han er en underlig bytting som ikke bryr seg om alder. Hans veslevoksne skikkelse later til å være i besittelse av århundrer med forlest visdom. Hvis han noen gang har ligget i en vugge, må han ha ligget der i snippkjole. Han har et gammelt, gammelt blikk, den godeste Smallweed, og han drikker og røyker på en apelignende måte, og han sitter stivnakket i sin snipp, og han lar seg aldri dupere, han vet alltid alt, uansett hva det er. Kort sagt er han blitt så oppfostret med Loven og Billighetsretten at han er å regne som et slags fossilt utenomjordisk avkom».

Om Lord Dedlock: «Slekten hans er gammel som alle hauger, og uendelig mer respektabel. Han er av den oppriktige mening at verden godt kunne greid seg uten hauger, men at den ville vært ille ute uten Dedlock-slekten.  Han er en svært rettskaffen herre, og har lite til overs for smålighet og gjerrighet, og han er beredt, på kortest mulig varsel, til å dø på hvilken som helst måte du måtte foretrekke, heller enn å gå på akkord med sin egen integritet. Han er en hederlig, sta, sannferdig, djerv, særdeles fordomsfull og fullkomment urimelig mann».

JUBILANT: Charles Dickens (1812-1870).
JUBILANT: Charles Dickens (1812-1870). Vis mer

Dickens' personer er ikke bare minneverdige for sine tallrike skarpe kanter og ekstreme egenskaper, sin ekstravagante tydelighet. De har også med seg sin del av den moderne uroen, av den nyere tids maniske selvpresentasjon. Det er påfallende hvor opptatt de er av å beskrive seg selv og fortelle sin historie, overfor enhver de møter, så selvfølgelig at det er åpenbart at de oppfører seg slik hele tiden, nærmest uten å tenke over det. Mye av komikken oppstår når kontrasten mellom selvet og de redigerte selvbiografiene er på sitt største.

En av de mest kjente figurene i «Bleak House», den evige snylteren Skimpole, har utarbeidet en intrikat, estetisk livsfilosofi som han med utsøkt veltalenhet serverer til den som måtte forsøke å få ham til å betale regninger eller på noen måte stå ansvarlig for det han gjør i livet. Resonnementene er like selvsikre som absurde, lander alltid på den konklusjon at det er helt urimelig at Skimpole skal betale for noe som helst og etterlater kreditorer og konstabler oftere enn ikke med åpen munn og tom lommebok.

Om satiren over de desorienterende irrgangene i rettsvesenet peker fremover mot Kafkas «Prosessen», har humoren i det menneskelige mye til felles med nye komiserier som «The Office». Skjønt, det er en munterhet og en varme i Dickens som senere satirikere ikke alltid har med seg.

I 1974 kom «Soft City», en sosiologisk og litterær essaysamling om byens vesen, forfattet av akademikeren og journalisten Jonathan Raban. Der hevder han at Charles Dickens er den ypperste urbane dikteren.

PRISBELØNNET: Gillian Anderson ble kritikerrost og prisbelønnet for rollen som Lady Dedlock i BBC-versjonen av Charles Dickens' «Bleak House».
PRISBELØNNET: Gillian Anderson ble kritikerrost og prisbelønnet for rollen som Lady Dedlock i BBC-versjonen av Charles Dickens' «Bleak House». Vis mer

Raban skriver at dette har å gjøre med at den som bor i byen, møter og oppfatter andre mennesker annerledes enn den som bor på landet. På landet har man mange veier inn til andre, mange roller man kjenner dem fra, og mange år å utvikle og utdype forholdet. I byen er det flere mennesker, flere møter, flyktigere forbindelser. Oppfatningen av andre mennesker dannes gjennom glimt, gjennom korte, ofte uregelmessige møter, før de slukes av mengden.

Dermed blir de andres mest iøyefallende kjennetegn de definerende. Iblant får man ikke mer å gå på. Bymennesker blir eksperter på å kaste ett granskende blikk på den andre, og gjøre seg opp en mening. Nettopp denne måten å møtes på mener Raban Dickens fanger som ingen annen. Han skriver:

- Hos Dickens blir den andres fysiske form en fortsettelse av personligheten hans. Folk åpenbarer seg i romanene hans slik de åpenbarer seg i en gate ... Og uansett hvordan de endrer og utvikler seg gjennom romanen, blir vi alltid minnet om det første, tegneserieaktige inntrykket de ga. De bærer sine personlige stereotypier med seg som groteske, glorete skall ... Karikaturen blir noe de selv må slepe med seg, ofte ulykkelig, gjennom plottet.

Og nettopp her er det noe av Dickens' empati kommer til syne. Blikket hans på andre mennesker er lystig, distansert, utleverende. Men han fanger ikke bare opp tåpelighetene, selvbedraget, men også vemodet. Hvor mye de enn forsøker å dikte seg selv, hvor ubekymret og selvfølgelig de enn gjør det, klarer ikke Skimpole eller Mrs Jellyby å slippe unna den de er.

GJENNOMBRUDD: Rollen som Ada i «Bleak House» var en av de første store rollene til Carey Mulligan.
GJENNOMBRUDD: Rollen som Ada i «Bleak House» var en av de første store rollene til Carey Mulligan. Vis mer

Grunnene til at det har gått dem dårlig i livet er ikke alltid som de sier. Motivene er ofte lavere enn hva de later som. Det er oftere forfengelighet eller frykten for fattigdom og ensomhet som driver dem, snarere enn de høyere prinsipper de sverger til. Det vet forfatteren, det vet leseren, og det vet de nok innerst inne selv også.

«Bleak House» er stor og mangfoldig, og likevel liksom for trang for alle som prøver å finne sin plass i den. Men den gløder av liv. Den er med andre ord en bok som er litt som en by.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media