Berg-og-dal-bane

Tilsynelatende er dette en maskerade som hovedpersonen skal demaskere, men hun deltar selv i ballet, og den forventede demaskering finner bare halvveis sted. Her skal leseren selv avgjøre hva som egentlig har hendt.

Hanne Schaulund drar oss fra starten av aktivt med i undersøkelser som hovedpersonen, journalisten Eve, gjør rundt dødsfallet til en advokat. At journalistens jegfortelling ikke er til å stole på, blir snart tydelig, og det er ikke bare advokatens liv som skal ransakes, men også hennes eget. Journalistens psyke blir et sentralt moment i thrillerens utvikling.

En mangfoldig og utfordrende kvinne trer fram. Schaulund skaper en person vi vil bli kjent med enda hun slett ikke er udelt sympatisk.

Men nysgjerrighet og meddiktning til tross, inntrykket av hovedpersonen fester seg ikke godt. Hun tegner til å bli interessant utover det å være den truende psyken i en thriller, men bryter aldri denne grensen. Kanskje er det fordi kriminalintrigen tar for mye plass, en intrige som for øvrig er både snedig utpønsket og utlagt. Kanskje er det formen som i sin nærmest påståelige «jeg skal være springende og mystisk koste hva det koste vil» blir et hinder for at hovedpersonen virkelig fanger.

Her er brå kutt mellom tid, sted og personer. Kutt med varierende lengde, bevisst urytmiske på en i begynnelsen uforutsigelig, men snart forutsigelig måte. Her er også sider jeg heller skulle sett blanke fordi de ikke tilfører intrigen stort og heller ikke gir dybde til karakteren. På disse sidene famler forfatteren selv, når det er hovedpersonens famling hun vil vise oss. Her blir det som skal være assosiativt, utflytende og meningsløst. En mosaikk danner seg etter hvert, men formen blir for ofte trettende istedenfor fragmentarisk fascinerende.

Men nedturene i denne berg-og-dal-banen veksler med topper der forfatteren er rå i så vel språk som innhold. Her er karnevalsk fryd og Bjørneboesk depresjon som får nedturene til å bli mye lettere å komme seg igjennom.