Berge den blå

Strengemaskinen har roet seg noe – og kler det.

KONSERT: Den lave profilen i Norge skyldes først og fremst at haugesunderen har mer enn nok med å tilfredsstille andre europeere som rett og slett ikke får nok av den funky gitarmitraljøsen fra Haugesund. Etter cd-en og dvd-en «Live In Europe» i fjor og coveralbumet «I’m The Antipop» året før, lanserer Berge 7. september sitt første studioalbum med eget materiale siden 2006, «Fretwork». I kjølvannet følger en liten norgesturné – før hans «never ending tour» tar ham tilbake til Danmark, Belgia, Nederland og Frankrike.

Melodier

Lørdag kveld fylte enmannsorkesteret den store scenen i bluesteltet med en lettere nonchalant overlegenhet. «Hvem faen trenger elgitar?» spør han før kongeversjonen av Motörheads «Ace Of Spades» setter et bombastisk punktum for et tøft og intenst show på 65 minutter. Gjennom utallige livejobber har Berge opparbeidet en passe høy kulhetsfaktor i praten gjennom låtene, med små doser humor. Han skaper en god atmosfære, og publikum digger det.

Men det er likevel den dynamikken som har vært savnet på noen av de siste platene som gjorde lørdagens konsert til en udelt positiv opplevelse. «I all beskjedenhet skal jeg nå spille en sang som har melodi,» spøker strengemaskinen Berge. Men i virkeligheten har han lurt dette inn både her og der under konserten, blant annet i form av Woody Guthries «Vigilante Man» fra plate nummer to fra 1999. Men det er én av fire lovende smakebiter fra det nye albumet, den kraftig folkemusikkinspirerte «Mountain Boogie» – skrevet sammen med Knut Reiersrud – som tar prisen.

Lite harving

Denne anmelder har ofte kritisert Berge for hans tilløp til mer og mer tiltakende harving og «NM i raskt gitarspill» både på plate og scene. Lørdag kveld var det fingerspillet og melodiene som vant oppmerksomheten, mens kraftgitaristen fikk slippe til i riktige doser.

For det har aldri vært noen tvil om at Berge er i en klasse for seg som akustisk enmannsorkester, han har bare hatt problemer med å begrense seg. I riktige doser gjør seks eller 12 strenger, en trommeboks som får stadige impulser fra høyrefoten og mye ekko susen – og det låter til tider like tøft som en trio.