VAMP-PAUSE: Når Bjørn Berge har pause fra Vamp, spiller og turnerer han med Bjørn Berge Electric Band. Foto: Inger Staveland
VAMP-PAUSE: Når Bjørn Berge har pause fra Vamp, spiller og turnerer han med Bjørn Berge Electric Band. Foto: Inger StavelandVis mer

Anmeldelse: Bjørn Berge - «Who Else?»

Berge rører i klisjegryta

Spiller tøff bluesrock og funk på solocomebacket. Men han har et låtproblem.

ALBUM: 20 år etter at Bjørn Berge ble kåret til årets musikktalent i Dagbladet er han ute med sitt ellevte studioalbum. Det er seks år siden sist. Så lenge har han aldri ventet før, men han har vært travel på annet hold.

«Mitraljøse»

«Who Else?»

Bjørn Berge

3 1 6
2019
Plateselskap:

Blue Mood Records / Grappa

«Et skritt i feil retning.»
Se alle anmeldelser

Haugesunderen, som albumdebuterte med «Blues Hit Me» i 1999, er kjent for sitt tidvis mitraljøseaktige akustiske gitarspill. Det ble etter hvert en hemsko, men så rettet album som karrierehøydepunktet «Fretwork» (2009) og «Blackwood» (2011) opp noe av inntrykket. Han fikk mer dybde, luft og ikke minst variasjon i musikken sin og kanaliserte energien bedre.

Solopause

Etter «Mad Fingers Ball» (2013) har haugesunderen vært fast gitarist i hjembyens store stolthet, Vamp. Der har han spilt el-gitar, og det har åpenbart inspirert ham til å gå et skritt videre. Og - comebacket kunne ikke vært lenger unna Vamp, sjøl om trommis Odin Staveland er hentet derfra. Kjetil Ulland (bass) er tredjemann i Bjørn Berge Electric Band.

Bluesrock

«Who Else?» er altså et helektrisk bluesrock- og funkalbum i trioformat. Men nytenkende er det ikke. Lydbildet virker noe gammelmodig - og dette i en sjanger som artister som amerikaneren Joe Bonamassa har utviklet og rendyrket - og gjort mer interessant og sofistikert - de siste åra.

Men - det begynner lovende med «Monkey Ship», en pulserende, energisk, groovy og kul bluesrockvariant som vogger fram og tilbake, med tung bass, hektisk tromming og en velplassert Berge-solo.

Det er ingen ting å si på gitararbeidet, men de tre neste låtene avslører at trioen har et låtproblem. Materialet holder ikke høyt nok nivå. Og - stemmen til Berge virker noe anstrengt. Tekstene har heller ikke den store substansen.

Soul

Først i «Bitter Sweet», halvveis, river trioen seg løs fra formatet. Tempoet tas ned i en enkel soulretning, og Berge legger sjela si både i stemmen, som her er mindre anstrengt, og det myke gitarspillet. Eric Clapton kunne ikke gjort dette bedre. Dessverre lander trioen fort i bluesrock-klisjeen igjen. «Speed of Light» går fort, om ikke like fort som lyset. Produksjonen er mer spennende enn i albumets første halvdel, og «The Calling» følger fint opp som en mellomting mellom de to sistnevnte.

Lukter møll

Det lukter riktignok en anelse møll av gitarsoloen på «Ginger Brandy Wine», men den ruller fint avgårde. Koret spisser det til, både her og i avsluttende «The Sun Is Going Down», der Berge synger med en reinere stemme enn den grovere utgaven vi hører på deler av albumet. Det virker som om kreativiteten har tatt seg opp gradvis mot dette forløsende niende sporet på albumet. Berge trengte kanskje en utblåsning, men dette er kanskje ikke veien å gå. Forutsigbarhet er aldri bra, uansett sjanger.

Bjørn Berge Electric Band starter norgesturneen i Etne torsdag 7. februar. Oslo (Rockefeller) får besøk 16. februar.