Bergenspatriot: Den prisbelønte forfatteren Tomas Espedal er aktuell med en ny roman, «Bergeners». 
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
Bergenspatriot: Den prisbelønte forfatteren Tomas Espedal er aktuell med en ny roman, «Bergeners». Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Bergen er byen og romanen er «Bergeners»

Tomas Espedal byr på en real vennefest i sin nyeste bok.

ANMELDELSE«Hun er fra Oslo, han er fra Bergen, det er som å være to elskere fra hver sin side av universet, som Shakespeare skriver.»

I Espedals nye bok står kjærligheten og geografien som motsetninger, eller kanskje er det forfatterens kjærlighet til Bergen som gjør at han aldri klarer å dra etter henne han hevder å elske.

Det er et godt utgangspunkt for en roman, men «Bergeners» forsøker aldri å bli det. I stedet blander Espedal dagbokbetraktninger, dikt, noveller og brev, slik han har gjort før med stor suksess, blant annet i den Nordisk Råds Pris-nominerte «Gå».

Heimstadsdiktning
Bokas tittel indikerer at Espedal har latt seg inspirere av James Joyce's «Dubliners», men hadde det ikke vært for navnelikheten, og en passjasje hvor han «ser» Joyce i Bergen, hadde det ikke falt meg inn.

Fra et samlivsbrudd i New York tar boka oss med på en rekke reiser, i verden, i barndommen, i Espedals sosiale liv. For hovedpersonen, som skifter mellom å  være en «han» og en «jeg» ligger tett opptil Espedal selv. Men det bli selvfølgelig igjen en restplass av fiksjon i det noe skrives ned.

Dette kommer tydeligst frem når Espedal forteller om en kvinne han var involvert med, Maud Kennedy, som morsomt nok er den eneste personen jeg ikke kan linke til noe reelt navn, bortsett fra en pornostjerne, i følge google. Hun ender opp med å anklage Espedals venn «Karl-Ove» for voldtekt. Hvilket mange vil kjenne igjen fra «Min Kamp 5».

Partsinnlegg
Jeg kan forstå at Espedal ønsker å si noe om dette, siden det skal ha skjedd i hans hjem, men han flytter ikke dramatikken opp i det litterære, hvor det hører hjemme, det blir et partsinnlegg.

Bergen er byen og romanen er «Bergeners»

Da er avsnittene hvor han skriver om det å være skrivelærer  i fengselet av en helt annen kvalitet. Her er Espedal glitrende og etterstrebelig humanistisk, uten å prøve. Når han sier ««åh, det var synd»», idet han erfarer at det største skrivetalentet ikke har kommet til timen fordi han har sluppet ut av fengselet kan jeg både forstå ham, og flausen det innebærer.  

Nikkeproblematikk
Igjennom boka nevnes bergenske litteraturmennesker, og Espedals venner, over en lav sko. Han gir dem ikke mer enn et navn og et nikk, slik man gir til alle mulige bekjente på et utested. 

Når han beskriver møter med forfattere han ikke kjenner så godt, som Solstad og Sunde, blir det for leseren mye mer interessant, her formidler han ting de sa, ikke bar at de var der.

Reisen, men også rom, er viktige størrelser for Espedal. Rom han kan skrive i, rom han ikke kan skrive i. De er så viktige at han skriver om det samme rommet i «Bergeners» som  i «Gå». Leiligheten som han tok over av sin søster.

Passasjene er identiske poengmessig, og dermed kan jeg ikke for å lure, om kanskje Espedal burde komme seg ut, ikke nødvendigvis av Bergen, men av idétilfanget sitt.