Bergeprekenen

Etter en beintøff plate med bandtrøkk, er Bjørn Berge tilbake i soloformatet og NM i rask gitarspilling.

CD: Haugesunderen er i stand til å kryste maksimalt ut av en gitar og har for lengst bevist at han er en god gitarist. Men det kan fort bli mekanisk - på bekostning av dynamikken. Her spiller han alle gitarer og bass, mens perkusjonist Harald Levang er eneste sidemann. Det går unna, men gitarharving er bare interessant i små doser. Hans forbilde i faget, amerikaneren Leo Kottke, gjør det med mer finesse. Det er et tankekors at høydepunktet på «I\'m The Antipop» er stillfarende «Louise» , signert Paul Siebel (ikke Seibel, som det står i coveret), en folk/countryartist som ga ut to fine plater i 1970 og \'71 - før han droppet ut. Andre plusslåter er slide-elegante «One Believer» av den avdøde bluesmannen John Campbell og Berges egen instrumentalfinale «Dream On» .

The Antipop

Berge smykker seg gjerne med titler som skrur opp forventningene og øker fallhøyden - fra Mr. Stringmachine og The King of Delta-Funk til ferske The Antipop. Det forplikter, og han gir seg sjøl mye å leve opp til. «Antipop» er for øvrig tittelen på en av låtene, signert funkmetallbandet Primus.Berge har alltid hatt coverlåter på repertoaret, og nå har han spilt inn et helt album som - med tre unntak - består av andres låter. Det kan jo skyldes at han ikke har nok eget materiale til å fylle ei hel plate, han har blant annet brukt mye tid på å turnere i Europa. Men Berge forteller i coveret at han har ønsket å spille inn et album med noen av sine favorittartister. Han skriver også at han håper plata beviser at en akustisk 12-strenger rocker mer enn et helt band. Vel, vel, det skal godt gjøres å hamle opp med hardrock-, funk- og metallband som Led Zeppelin, Red Hot Chili Peppers, Morphine, Rage Against The Machine, Audioslave og Black Sabbath.

Tøffest mulig

Gjør man coverlåter, forventes det at man gjør noe med dem. Det er Johnny Cash et skoleeksempel på, uten sammenlikning for øvrig. Men i stedet for å fornye seg, virker det igjen som om Berges agenda er å spille låtene fortest og tøffest mulig. Det oppstår en hulhet som ikke kler ham. Omtrent samme øvelse gjorde «St. Slide» (2004) til en middels interessant plate, før barske «We\'re Gonna Groove» (2006) rettet opp inntrykket.Samtidig er det en trøst at Berge først og fremst er en god liveartist. Ikke glem det.