Ideer Barn, ikkje le av den fuglensom flaksar så hjelpelaust av stad.Vinden har skilt han frå dei andresom flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Dette skriver Halldis Moren Vesaas i «Einsamflygar», et dikt breddfullt av omsorg for dem som forviller seg ut av flokken, som i motvind må slå seg sin egen vei gjennom livet. En slik fugl er Idun Hov, hovedpersonen i Bergljot Hobæk Haffs prisbelønte roman «Skammen».

Idet vi møter henne, har den middelaldrende, mislykkede forfatterinnen blitt tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon, etter at hun igjen har mistet styringen på livet sitt og lagt ut på et tilsynelatende planløst streiftog. Det er tvillingsøsteren Urd som har fått henne anbrakt på asylet, der Idun tilbringer dagene med å skrive om sitt eget liv og sin families historie, og de små og store fortellingene kommer hulter til bulter i kronikørens særegne kronologi. Det er en mørk og intens familiesaga som gradvis rulles opp. Det handler om den slu og viljesterke morfaren Andreas Sand, en velstående reder og menighetsforstander med en uimotståelig energi og livsappetitt som gjør at han alltid lander på bena. Det handler om den plagede faren, presten Vemund Hov, en ensom grubler og voldelig pater familias som blir dømt for landssvik etter krigen - en dom som gjør Iduns navn uløselig knyttet til skyld og skam. Og det handler om Idun selv, en utstøtt outsider, en begavet, men famlende forfatterspire som synes livet er vanskelig å mestre.