Bergljot Hobæk Haff er nummer to

Hvorfor er «Skammen» en av vår tids beste bøker?

Ideer Barn, ikkje le av den fuglensom flaksar så hjelpelaust av stad.Vinden har skilt han frå dei andresom flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Dette skriver Halldis Moren Vesaas i «Einsamflygar», et dikt breddfullt av omsorg for dem som forviller seg ut av flokken, som i motvind må slå seg sin egen vei gjennom livet. En slik fugl er Idun Hov, hovedpersonen i Bergljot Hobæk Haffs prisbelønte roman «Skammen».

Idet vi møter henne, har den middelaldrende, mislykkede forfatterinnen blitt tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon, etter at hun igjen har mistet styringen på livet sitt og lagt ut på et tilsynelatende planløst streiftog. Det er tvillingsøsteren Urd som har fått henne anbrakt på asylet, der Idun tilbringer dagene med å skrive om sitt eget liv og sin families historie, og de små og store fortellingene kommer hulter til bulter i kronikørens særegne kronologi. Det er en mørk og intens familiesaga som gradvis rulles opp. Det handler om den slu og viljesterke morfaren Andreas Sand, en velstående reder og menighetsforstander med en uimotståelig energi og livsappetitt som gjør at han alltid lander på bena. Det handler om den plagede faren, presten Vemund Hov, en ensom grubler og voldelig pater familias som blir dømt for landssvik etter krigen - en dom som gjør Iduns navn uløselig knyttet til skyld og skam. Og det handler om Idun selv, en utstøtt outsider, en begavet, men famlende forfatterspire som synes livet er vanskelig å mestre.


Vekten av mange feilslåtte valg og omverdenens kulde driver Idun på flukt, inn i rusmisbruket eller ut på vandring.

MANGE AV BERGLJOT
Hobæk Haffs skikkelser er på vandring. Men med «Skammen» har forfatteren selv, som i mange av sine romaner har hentet handlingen fra andre steder og tider, vendt hjem. Tiden er hennes egen tid, det 20. århundrets Norge, og boka er etter eget utsagn hennes mest personlige, en hun har ønsket å skrive i mange år uten å få det til. Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, som har fulgt forfatterskapet i mange år, husker godt sitt første møte med «Skammen».

-  Det var en sterk, medrivende opplevelse å lese noe så personlig, sier han, ti år etter at boka kom ut.

-  Hennes bruk av skiftende fortellerstemmer og innslag av dagbokopptegnelser gjør at det på en merkelig måte føles autentisk, selv om det er like oppdiktet som det andre. I «Skammen» konfronterer hun problemstillinger hun har vært opptatt av i mange år, som spenningen mellom liv og lære, mellom det veike og det besluttsomme. Det er et klart høydepunkt på en imponerende merittliste.


Bergljot Hobæk Haff har selv vært en fremmed fugl i norsk litteratur, helt siden debuten i 1956. Mens forfattere av hennes generasjon svermet for 60-tallets modernisme, ble hun ved å fortelle sine medrivende og fargesterke historier.

-  Hun har prestert å være seg selv hele tida. Selv om hun har utviklet seg, har hun vært lite påvirket av litterære trender, mener Ottesen.

 «EN BLENDENDE FORTELLER»:  Selv om historiene til Bergljot Hobæk Haff har betatt generasjoner av lesere, forblir hun en ukjent skikkelse for de fleste. Haff ser skjønnhet først og fremst i nederlaget. Foto: GRO JARTO
«EN BLENDENDE FORTELLER»: Selv om historiene til Bergljot Hobæk Haff har betatt generasjoner av lesere, forblir hun en ukjent skikkelse for de fleste. Haff ser skjønnhet først og fremst i nederlaget. Foto: GRO JARTO Vis mer

-  Det allegoriske og symbolske står henne nær, og hun er og blir en blendende forteller.


SPØRSMÅLET OM SKYLD
og tilgivelse ligger som et ulmende fundament under hele «Skammen». Det er mange lag med skam som hviler på Iduns skuldre. For familiemedlemmene er hun et sort får som skjemmer seg ut offentlig. Selv føler hun at hun har sviktet under press, som da hun ikke klarte å forsvare faren under rettsaken. Og skjenselen fra farens landssvikdom har hun fått i arv. Men skammen er også en kraft som slår til nådeløst og tilsynelatende tilfeldig. Iduns manøvreringsdyktige søsken går fri fra mobbingen og hetsen - det er Idun som blir «nazitrulta». Mens søsteren og broren sier fra seg farsnavnet og skjuler skjenselsmerkene, går Idun med dem utenpå huden - hun kjenner ingen annen måte å leve på. Skammen rammer den som er mottagelig for den. Men den er også en påminnelse om at menneskene ikke lever alene, om prisen for å heve seg over lovene, slik den halstarrige Vemund gjør når han nekter å oppgi vennskapet med en tysk offiser som deler hans lidenskap for musikk, og på prinsippielt grunnlag ikke tar del i fordømmelsen av et helt folk. Til sist må både Vemund og Idun konfrontere sine egne valg.


-  Det handler om å prøve igjen, å ha et åpent ansikt mot verden og bevare troen på at mennesker kan og må møtes, mener skuespilleren Anne Krigsvoll.

I 1999 spilte hun Idun i Nationaltheatrets suksessoppsetning av «Skammen», en prestasjon som innbrakte henne Hedda-prisen.

-  For meg er Idun en sol i mørket. Hun viser at det går an å fortsette tross alt det vonde. Som mennesker skal vi gjennom en del smerte. Det gir oss større forståelse for andre menneskers lidelse, en forståelse Idun har.


I ARBEIDET
med rollen jobbet Krigsvoll mye med spørsmål om skyld og skam.

-  I motsetning til skyldfølelse er skammen ordløs. Det både andre og du selv påfører deg uten at det er mulig å sette ord på det. Men Idun klarer å konfrontere den, og finne fram til tilgivelsen i seg selv.

Selv om historiene hennes har betatt generasjoner av lesere, forblir Haff en ukjent skikkelse for de fleste. Hun har bevisst unngått rampelyset, og stiller sjelden opp for media. I «Skammen» merkes en tydelig forakt for de forfengelige og ekshibisjonistiske, for klatrerne og karrierejegerne. For Haff er det i nederlaget skjønnheten finnes. Det er de skadeskutte kråkene som flakser hjelpeløst etter de andre som har hennes udelte sympati. I Iduns familie faller de fleste i en av disse kategoriene. Søsteren Urd, en vellykket mediestjerne, tilhører manipulatorene, taktikerne som alltid har kontroll, og som umiddelbart og uanstrengt handler slik at situasjonen faller ut til deres fordel.

Også Iduns og Urds pynteglade mor, som utsletter alle spor etter sin ektemann og barnas far idet landssviksdommen faller, er en av disse. Men Idun og faren Vemund er ute av stand til å sno seg. De pukker på sin uavhengighet og fanges i uendelige tankerekker snarere enn å handle, og de lar være å ta stilling helt til de gir opp og flykter. Ingen av disse livsveiene fører uten videre til lykke, og Idun får først fred ad tilfeldigheter og etter en lang lidelseshistorie. Men det er bare Idun og de som er som henne - sårbare og uten forstillelse - som det er gitt å nå ut til andre, gjøre inntrykk og bli gjort inntrykk på.


Og i bokas siste kapittel får fortellingen allegoriske proporsjoner og peker utover seg selv til gamle og mytiske tekster, idet Idun forlater fangenskapet og av sin elskede Aron blir ledet inn i det lovede land.

IDUN SKRIVER
om Aron i dagboka sin: «Annerledesheten. Det er den jeg elsker hos ham og i alle ting. Den lokker og drar meg og kjennes nesten som noe hellig. Alt det som ikke er meg, men som liksom svever over vannene, forat hun som heter Idun endelig skal bli til. Kanskje er det derfor vi mennesker tror på Gud. Fordi han er selve annerledesheten, som vi kan elske og gi oss hen til uten at vi mister noe av det som er vårt eget ». Eller som Halldis Moren Vesaas formulerer det: «En fugl flyg einsam under stjerner. Ikkje gråt for den fuglen, barn» .