PEDAGOGIKK: Hvordan skal våre myndigheter makte den pedagogiske utfordringen det er å forklare hvorfor alle barn og voksne med tårer i øynene ikke kan forbli i Norge? skriver artikkleforfatteren. Foto: Erling Hægeland
PEDAGOGIKK: Hvordan skal våre myndigheter makte den pedagogiske utfordringen det er å forklare hvorfor alle barn og voksne med tårer i øynene ikke kan forbli i Norge? skriver artikkleforfatteren. Foto: Erling HægelandVis mer

Berglund Steen og virkeligheten

Hvordan bringe idealistene, eller flest mulig av disse, over til virkeligheten?

Med Rune Berglund Steens nye «Svartebok over norsk asylpolitikk» ser vi igjen et svært godt eksempel på tvisten mellom utopi og naiv ideologi på den ene siden og helt nødvendig realisme. Da det ellers synes umulig å forklare forfatterens og hans likesinnedes uforståelige positivitet til Norge som grenseløst samlepunkt for alle med problemer i verden, får man velge denne unnskyldelige forståelsen. All annen begrunnelse ville jo innebære noe langt verre.

Med tanke på bitte lille Norge og den økonomiske magneten landet er, hvordan skal våre myndigheter makte den pedagogiske utfordringen det er å forklare hvorfor alle barn og voksne med tårer i øynene ikke kan forbli i Norge? Sagt annerledes: Hvordan bringe idealistene, eller flest mulig av disse, over til virkeligheten? I vårt ellers tilnærmet konsekvensløse samfunn, kanskje man skulle stramme til overfor de svært iherdige opinionsdannerne og fanatikerne som denne forfatteren? Neste målgruppe bør kanskje være alle gråtekonene hvor egne krokodilletårer og fanatiske følelser gjør hver enkelt til sin egen lille regjering?

Berglund Steen og andre påberoper seg ofte, som nylig på radio, flertallet i Norge. Dette er enten grenseløst frekt eller utslag av helt manglende virkelighetsforståelse. Han og alle andre kan føle seg overbevist om det tause flertall på dette området: Det er ikke på hans side! Det både han og likesinnede lures av, bevisst eller ubevisst, ligger i betegnelsen av den store gruppen, nemlig det tause flertallet. I Norge er dette flertallet svært stort og glemmes dessverre altfor ofte. Dette vet alle vi som har virkelighetskontakt og ikke lever i en intellektuelt selvforsterkende sirkel bestående av liketenkende. Slike sirkler synes ofte ugjennomtrengelige, både utenfra og innenfra. Dette forklarer nok i noen grad den manglende virkelighetskontakten også i dette tilfellet.

Norske myndigheters hovedansvar er og forblir selvsagt det opprinnelige norske folk! Dette hovedfokuset må overstyre alt annet og spesielt norske aktivister helt uten helhetsforståelse. Her har våre myndigheter virkelig en pedagogisk utfordring, en utfordring man hittil sterkt har undervurdert.

Følg oss på Twitter