Bergman-debatten

Bergman-anmeldelse på grensen til det konspiratoriske

Direktøren for Stiftelsen Ingmar Bergman svarer på Bergman-kritikken fra Dagbladets anmelder.

BERGMAN-TRILOGIEN: Forrige lørdag anmeldte Dagbladets kritiker Marius Wulfsberg Bergmans klassikere «Den gode viljen», «Søndagsbarn» og «Fortrolige samtaler», som nylig ble gjenutgitt og samlet i en trilogi (Press forlag). Wulfsberg hevdet i sin kritikk at Bergman aldri selv omtalte de biografiske verkene som romaner. Foto: NTB Scanpix
BERGMAN-TRILOGIEN: Forrige lørdag anmeldte Dagbladets kritiker Marius Wulfsberg Bergmans klassikere «Den gode viljen», «Søndagsbarn» og «Fortrolige samtaler», som nylig ble gjenutgitt og samlet i en trilogi (Press forlag). Wulfsberg hevdet i sin kritikk at Bergman aldri selv omtalte de biografiske verkene som romaner. Foto: NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Jeg er enig med Marius Wulfsberg i mye, som at «Den goda viljan», «Söndagsbarn» og «Enskilda samtal» er tre moderne mesterverk. Andre ting er vi uenige om. Det burde være greit: Når der gjelder kritiske spørsmål er det jo ikke uvanlig med ulike meninger.Men selv i slike sammenhenger er vi ikke tjent med uinformerte påstander og rene dumheter.

At Wulfsberg tviler på at de tre Bergman-bøkene bør kalles romaner er én ting. Det kunne vi gjerne ha diskutert! Sjangergrenser er historisk, kulturelt og økonomisk betinget – de endrer seg akkurat som grensen mellom Norge og Sverige har endret seg. Men Wulfsberg nøyer seg ikke med å sette spørsmålstegn ved betegnelser. Han legger også fram en konspirasjonsteori om at det er «de svenske utgiverne» generelt, og undertegnede spesielt, som har prøvd å lure alle (ja bortsett fra Wulfsberg da) om at det skulle være tilfellet. Dette har, mener han, «fått fatale konsekvenser». Det er sterke ord, og jeg lurer på om han virkelig mener dem.

JAN HOLMBERG: er direktør for Stiftelsen Ingmar Bergman. Foto: Göran Segeholm
JAN HOLMBERG: er direktør for Stiftelsen Ingmar Bergman. Foto: Göran Segeholm Vis mer

Wulfsberg opplyser om at de tre bøkene absolutt ikke er romaner, men «selvbiografier» eller «litterært bearbeidede familiehistorier». For å støtte opp om dette hevder han at Bergman selv ikke kalte dem romaner og, virker det som, at det ikke stod «Roman» klart og tydelig på omslaget til de originale utgavene av bøkene. Nei, det gjorde det jo ikke.Akkurat som det ikke gjorde det på for eksempel August Strindbergs «Inferno». Hadde Wulfsberg derimot snudd førsteutgaven av «Den goda viljan» (Stockholm: Norstedts, 1991) hadde han kunnet lese at boken ble lansert som «en av de store svenske kjærlighetsromanene».

Om han hadde lest anmeldelsene fra den tiden hadde han sett hvordan den ble tatt imot, med formuleringer som «en nyskapende kjærlighetsroman» eller under overskrifter som «Stillhet, opptak, kjærlighetsroman». Og ifølge et standardverk på forskningsfeltet, Birgitta Steenes «Ingmar Bergman: A Reference Guide», kalte forfatteren selv «Den goda viljan» en roman. Det finnes altså ingen «fiks idé» hos hverken undertegnede eller de norske og svenske forlagene.

Tenk om Bergmans bøker og Wulfsbergs anmeldelse hadde kunnet føre oss inn i en mer spennende prinsipiell diskusjon: Hvor går grensen mellom en roman og en selvbiografi? Spørsmålet er jo også aktuelt i lys av den enestående norske samtidslitteraturen. Jeg er for eksempel helt enig med kritikeren som skrev om Linn Ullmanns «De urolige»:

«Forfatteren fletter sammen minner og dokumentarisk materiale med utsøkt letthet i sin gripende og inngående roman om sine berømte foreldre. Særlig de kjærlige skildringene av den aldrende Ingmar Bergman er fornøyelige og rørende. Årets roman av den selvbiografiske sorten».

Dette skrev altså Marius Wulfsberg i 2015. Jeg forstår ikke hvorfor han så villig aksepterer Ullmanns bok som roman, men så aggressivt motsetter seg den samme sjangerbetegnelsen på «Den goda viljan»? Særlig når Ullmanns bok, som han skriver, bygger på egne minner, mens «Den goda viljan» utspiller seg før forfatteren var født.

Jacques Derrida innleder sin berømte artikkel «La loi du genre» med en advarsel om å aldri blande sjangere. Han er selvfølgelig ironisk, ettersom hans egne tekster er eksempler på hybrider mellom antatt avskilte sjangere (filosofi, litteraturkritikk, skjønnlitteratur, og så videre). At undertegnede og mange andre kaller flere av Bergmans sene tekster for «romaner» betyr ikke at vi dermed har tømt disse verkene for andre muligheter. Det gjorde heller ikke deres første lesere, for eksempel anmelderen i avisen Arbetet i 1991: «Den er skrevet som et filmmanus, og selges av forlaget som en roman. Den er et suverent filmmanus, og en aldeles lysende roman (nominert som en av Sverige to kandidater til Nordisk råds litteraturpris i 1991).» Om Wulfsberg har lyst til å legge til «familiehistorie» som en tredje sjanger, så må han gjerne det.

Flytende sjangergrenser er ikke noe nytt, og det er heller ikke hobbytaksonomer som vil presse et verk inn i den ene eller den andre sjangeren. Der er Wulfsberg og jeg like ille. Den ene påstår at bøkene vi diskuterer er romaner – den andre påstår at de ikke er det. Det er greit. Ettersom Marius Wulfsberg arbeider på Nasjonalbiblioteket bør det være enkelt for ham å lete opp bøkene vi snakker om. De står oppstilt på 839.73, som ifølge Dewey-systemet betyr «Svenske romaner og noveller».

Kommentaren er oversatt fra svensk til norsk ved Torgeir Holljen Thon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.