FALSKNERI: Dagbladets anmelder Marius Wulfsberg mener nyutgivelsen av Ingmar Bergmans tre selvbiografiske bøker fra 1990-tallet samlet som «Romantrilogien» er blitt så villedende at det grenser til falskneri. Foto: NTB Scanpix
FALSKNERI: Dagbladets anmelder Marius Wulfsberg mener nyutgivelsen av Ingmar Bergmans tre selvbiografiske bøker fra 1990-tallet samlet som «Romantrilogien» er blitt så villedende at det grenser til falskneri. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Ingmar Bergman - «Romantrilogien»

Bergman-bok får både terningkast 1 og 6

Utgivelsen av Ingmar Bergmans «Romantrilogien» er blitt så villedende at den grenser til falskneri.

Romantrilogien

6 1 6
«Tre mesterverk i villedende innpakning»
Se alle anmeldelser

Nylig utkom Ingmar Bergmans tre selvbiografiske bøker fra 1990-tallet samlet i et bind både her til lands og i Sverige. Men utgivelsen av klassikerne «Den gode viljen», «Søndagsbarn» og «Fortrolige samtaler» er blitt så villedende at det grenser til falskneri.

Mens Bergman selv aldri omtalte bøkene som romaner eller en trilogi, har nyutgivelsen fått den merkelige tittelen «Romantrilogien».

En fiks idé

Det er de svenske utgiverne i Stiftelsen Ingmar Bergman og Nordstedts forlag som har fått det for seg at bøkene ikke lenger er litterært bearbeidede familiehistorier, men romaner. Forlaget Press følger opp svenskenes fikse idé og strekker seg langt i villedende markedsføring for å gjøre påfunnet til sitt.

I baksideteksten hevder det at den amerikanske kritikeren Daniel Mendelsohn har skrevet et essay «spesielt for den norske utgaven». Det finnes også i den svenske utgivelsen, og er skrevet på bestilling av de svenske utgiverne.

I essayet argumenterer Mendelsohn ikke bare for at bøkene er romaner, men at de også utgjør en trilogi. Synspunktet stammer ikke fra ham, men fra hovedpersonen bak den svenske utgivelsen, Jan Holmberg. Det har fått fatale konsekvenser.

De vakre titlene, som gir oss et hint av en forgangen verden og dens mennesker, er blitt erstattet av en sjangerbetegnelse ­–­ til skrekk og advarsel for nye og gamle lesere. Ordet tapper bøkene for dokumentarisk styrke og poetisk skjønnhet.

Hva gikk galt?

I tillegg til å lese bøkene på nytt, har jeg forsøkt å finne ut av hva som gikk galt under utgivelsen. Svaret fant jeg hos den innflytelsesrike Holmberg og misforstått markedsføring fra det norske og det svenske forlagets side.

At Bergman «knappast skulle acceptera genrebeteckningen ‘roman’ för något av sina verk – inklusiva desse tre – bryr jag mig emellertid inte om», skriver Holmberg i sin bok «Författaren Ingmar Bergman». Han er ikke bare direktør for Stiftelsen Ingmar Bergman, men også medlem av redaksjonskomiteen til utgivelsen av Bergmans skrifter. Han skriver dessuten etterordene til alle utgivelsene.

Med utgivelsen av «Romantrilogien» viser Holmberg til fulle at han ikke greier å skille mellom sine egne personlige tolkninger og arbeidet som ansvarlig utgiver. Han legger rett og slett sine egne tolkninger til grunn for inndelingen og presentasjonen av Bergmans skrifter.

Det går også frem av både Forlaget Press og svenske Nordstedts presentasjon av «Romantrilogien».

I sitt essay omtaler Mendelsohn Bergman ofte som «den aspirerende romanforfatteren» og konkluderer i svulstige ordelag med at det først er i romanens form at Bergman med «nærhet og inderlighet» kan skildre «kvinnen forutfor alle de andre kvinnene» - altså sin mor, Karin Bergman, i de tre bøkene også kalt «Anna».

Uten historisk sans

Forvandlingen av de tre bøkene til «romaner» og sågar en «trilogi» stanser ikke der, men sprer seg til alle de andre reklametekstene.

«I disse fiksjonsteksten», kan vi lese i den norske baksideteksten. I pressemeldingen heter det at de tre bøkene «omtales gjerne som ‘romantrilogien’». De samme formuleringene går igjen i de svenske presentasjonstekstene. At det er utgiveren Holmberg som begynte å bruke betegnelsen, nevnes ikke. At Bergman verken kalte bøkene for romaner, trilogi eller fiksjon, er åpenbart av underordnet betydning. «Romantriogien» er ikke først og fremst Bergmans verk, men et resultat av Holmbergs forskning.

Når det i tillegg underslås at «Den gode viljen», «Søndagsbarn» og «Fortrolige samtaler» heller ikke ble utgitt som romaner, grenser det til falskneri, og vitner i beste fall om et uforpliktende forhold vår nære litteraturhistorie fra både de norske og svenske utgivernes side.

At den svenske utgivelsen heller ikke nevnes med et ord i den norske, gir dessuten inntrykk av at det er Forlaget Press som av en eller annen grunn har satt seg fore å forvandle film- og teaterregissøren til romanforfatter. Det gjør den norske utgivelsen om mulig ennå merkeligere enn den svenske.

Bergman bak innpakningen

Men heldigvis – bak den tvilsomme innpakningen finnes fortsatt de tre selvbiografiske bøkene Bergman skrev. Deres historier er så sterke og tekstene så strålende at de greier seg fint uten fikse ideer og villedende markedsføring.

Etter den overveldende mottakelsen av memoarboka Lanterna magica (1987), utvidet Bergman sitt selvbiografiske prosjekt til å omfatte sin familie. Først med den bredt anlagte skildringen av sine foreldres forelskelse og tidlige ekteskapsår i Den gode viljen (1991), som bare noen måneder etter utgivelsen ble en tv-serie. To år senere kom den korte, fortettede boka om åtte år gamle Ingmars forhold til sin oppfarende far og dennes arbeid som prest noen sommerdager midt på 1920-tallet, som Daniel Bergman filmatiserte. Og endelig i 1996 kom den dvelende skildringen av den kjærlighetshungrende moren og hennes utroskap med en ung student i mesterverket «Fortrolige samtaler», som Liv Ullmann senere har filmatisert.

Når Holmberg og det svenske og norske forlaget mener de tre selvbiografiske bøkene er romaner også fordi «de ikke ble skrevet med tanke på filmatisering», så er det med all respekt nok et syltynt argument.

Disse bøkene er så vakre, så gripende at jeg igjen har latt meg trollbinde av Bergmans treffsikre og lekne språk, fascinerende kombinasjon av fotografier, erindringer, brev, dagbøker, anekdoter og fantasier for å gi liv til moren og faren – «som på nesten alle måter er så forskjellige fra de halvt bortvendte, mytisk overdimensjonerte personene som dominerte min barn- og ungdom», for å si det med prologen til «Den gode viljen».

At Bergman, med sine sterke familiehistorier, plasserte seg i den store tradisjonen med Ibsen og Strindberg som forløper, er godt kjent. Men når man leser hans bøker i dag fremstår han som en viktig, antakelig avgjørende forløper til vår tids virkelighetslitteratur.

Men først og sist er bøkene tre moderne mesterverk i svensk, nordisk og europeisk memoarlitteratur – som anbefales på det sterkeste for både gamle og nye lesere.

Les svaret fra forlaget her.