Bergman-rock!

Svensk salgssen- sasjon blander «Born To Run», Motown og 90-talls indierock. Det er lett å la seg sjarmere.

CD: Marit Bergman er ikke den første svensken som tråkker denne løypa. Ulf Lundell har jo i årevis fulgt sin jevngamle helt Bruce Springsteen fra skanse til skanse, fra kassegitarer på kjøkkenet til firetimerskonserter med svett rockeband i ryggen.

Så har vi Håkan Hellström, som sang seg inn i hjerter på begge sider av kjølen ved å blande sitt Bruce Springsteen/«Born To Run»-oppheng med The Smiths, Dexy's og samba. Og i fjor fikk vi Anders «Moneybrother» Wendin i fanget, som i grunnen gjorde akkurat det samme som Hellström, men byttet ut «Born To Run» med «The River», The Smiths med The Clash og sambaen med 1971-soul.

Hva gjør så at vi ikke sier at nok er nok, og i stedet ønsker Marit Bergmans andre album hjertelig velkommen med sin miks av «Born To Run», Motown, The Cure og 90-talls indierock?

Fordi det er gledesspredende, underholdende, smart og referanserik popmusikk med gode låter og fine arrangementer sunget av en ung dame med en sterk, egen stemme.

Bergmans feminine, lekne tilnærming til de gladpompøse, eskapistiske «Born To Run»-stemningene er en verdi i seg selv. «Tomorrow Is Today» , for eksempel, akselererer av gårde på tordenveien i 110 kilometer i timen med Phil Spector i hælene og en pianist på akkordlønn. Hun er også sårt revansjelysten og aggressivt energisk som Broder Daniel ( «Let's Just Fall In Love» ), sårt forelsket som enhver sekstitalls girl group i Motownske ballader som «Can I Keep Him» og «Mystery» .

Men Marit Bergman blir aldri sutrete ulykkelig, selv ikke på sluttballaden «I Miss You» hvor Cardigans-Nina dukker opp i bakgrunnen.

Ta med den heseblesende singlelåta «Adios Amigos» , og du er klar for mer svenskeimport.