Bergmans bilder

Fotokunst som på sitt beste blir en utfordring for blikket.

BOK: En dryppende våt genser til tørk tegner seg i svart-blå silhuett mot rosa bakgrunn på et av Bergman-bokas bilder. Fire tydelige dråper er i ferd med å fri seg fra det vasstrukne plagget, og den detaljnære fokuseringen får det hverdagslige fenomenet til å framtre med seremonielt særpreg. Et stadium av tørkeprosessen løftes slik ut av sin prosaiske sammenheng, og blir like ladd med poesi som en lyrisk strofe eller langsom klimpring fra et orientalsk strengeinstrument.

Eksponeringen har synliggjort et potensial hos det konvensjonene regner som en billedmessig bagatell.

Detaljer

Bergmans blikk for oversette detaljer kan også få en motsatt karakter, som i fotografiet av ei oppskrapet, blå toalettdør med summarisk utbedret håndtak, på gløtt mot et offentlig avtrede i gursegul belysning. Selv om bildet er drevent komponert med linjespill à la et abstrakt maleri, framtrer det disige rommet innenfor den hardt håndterte - og skarpt fokuserte - døra som en usikkerhetens sone. Det er likevel ingen direkte tegn på noe faretruende ved motivet, det foruroligende forplanter seg gjennom bildets stemningsleie.

Irritasjonsmoment

Det kan også ligge kulturkritikk i et visuelt irritasjonsmoment, som når Bergman blotter et kvinnelig skulderblad med betente arr bakfra. Hun vrir på landskapssjangeren gjennom fremmedgjørende fokusering, som gjør forgrunnselementene uvirkelige - mens knapt synlige detaljer trer knivskarpt fram i det fjerne. Eller muntrer opp det tradisjonstunge memento mori-motivet, ved å plassere en lett krammet snøball på toppen av ei lita gran.

Den kunsthistoriske forankringen får mer preg av et utropstegn i bildet av et vårlig skogsinteriør, der det knokkelhvite treverket i en brukket stamme tar opp tonen fra romantikkens dødssymbol.

Likevel blir bildet ingen monoton klagesang, idet sollyset spiller livgivende over bakgrunnens bjørker - og greinene er i ferd med å rette seg opp etter å ha båret vekten av vinter.

Bergmans bilder innbyr til tolkninger, og de driver også Ole Robert Sunde til sidelange setninger i teksten som har gitt boka sin tittel.