Bergmans svarte messe

Et besettende, burlesk og poetisk mareritt i Ingmar Bergmans regi.

STOCKHOLM (Dagbladet): Så klinker han til i sitt 82. år, Ingmar Bergman, med en både fantasieggende og alvorlig oppsetning av Strindbergs feberhete kammerspill «Spöksonaten». Mang en yngre regissør vil nok misunne ham at han har fått dreis på et så tilsynelatende uhåndterlig skuespill som «Spöksonaten». Men i sin fjerde iscenesettelse siden 1941 av dette stykket, går han rett til den religiøse kjernen av Strindbergs bisarre helvetesrike og makter å lage helstøpt og morbid teater underveis.

Skrekkabinett

«Spöksonaten» er det pulserende storstadslivet forvrengt til et grusomt skrekkabinett. På Dramatens målarsal tyter groteske stumfilmkarikaturer og gjenferder med hvite dødsmasker inn overalt. I sentrum står den unge studenten (Jonas Malmsjö), helten fra gårsdagens bybrann, som drømmer om å få komme inn i varmen i den store leiegården der översten (Per Myrberg) og hans datter (Elin Klinga) bor. Den som hjelper ham til å nå målet er den suspekte gubben (Jan Malmsjö), et edderkoppmenneske besatt av å fange folk i sitt nett og kryste hver dråpe liv ut av dem.

Vel inne i leiegården, i oppsetningens høydepunkt, spöksupeen, ser studenten at lite viser seg å være hva det har utgitt seg for å være. Skrap litt i lakken i et hvilket som helst hjem, er moralen, og gørra tyter ut. Hos Vverstens ramler skjelettene ut av skapet, bløffmakerne avsløres, og det forjettede paradiset, de fornemmes verden, viser seg å være like forlokkende som den bøtta med brun kloakk Bergman lar en tjenestepike tømme i et hull i scenegolvet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disiplinert

Strindberg skrev «Spöksonaten» i 1907. På den tida var han sterkt plaget av psoriasis og illevarslende magekreftsymptomer. Ikke nok med det, motvillige tjenestefolk satte ham daglig grå hår i hodet. På den bakgrunn er det kanskje ikke så rart at kammerspillet ble som et makabert drømmesyn, som en slags brennende deliriumsfantasi der monstrene i menneskene slippes løs, selv om de ikke ser ut som uhyrer ved første blikk, for de er alle ulastelig antrukne.

Bergmans oppsetning har fra først til sist en forunderlig, spøkelsesaktig atmosfære. Regien er preget av streng disiplin og stram orkestrering. Når studenten til slutt havner sammen med överstens datter, åpner oppsetningen seg opp. Den blir som et gresk drama om menneskets lidelse på jorda, om smerte og skyld.

Og om håpet, om drømmen om en dag å våkne opp igjen fra dette forferdelige livet til et liv blant gode venner og oppofrende kjærlighet. Det er vel så mye Bergman som Strindberg i disse sluttscenene.

Det er også en spesiell glede å se Dramatens sterke oldboystrio, Jan Malmsjö, Erland Josephson (herlig som tjeneren Bengtsson) og Ingmar Bergman i full vigør. En flottere demonstrasjon av teaterfaglig kompetanse og erfaring på høyt nivå skal man lete lenge etter. Det står historisk sus over denne oppsetningen. Den er som en linje tilbake til Strindberg selv.