Berlin på liv og død

Presist reflekterende kroppslighet i grenseutvidende bevissthetsreise.

BOK: Da Günter Grass mottok Nobelprisen i litteratur, sa han at det bare var ett skår i gleden - at han ikke fikk dele den med den østtyske forfatterinnen Christa Wolf (1929). Før Muren falt, var feministen Wolf genierklært i Vesten for sitt forfatterskap - karakterisert som «fortellende essayistikk».

Etter delingen, derimot, dalte hennes stjerne, kanskje fordi hun var svært negativ i sitt syn på den vestlige verden.

Navnløs

I «Lys levende» befinner vi oss i Berlin, der Wolf tar oss med på en bevissthetsreise i grenselandet mellom liv og død. Da gjennom en navnløs kvinne, hvis immunforsvar svikter etter en ufarlig operasjon. En kroppslig kollaps som bringer oss til hennes mange «indre rom».

Fra hennes reaksjoner på legenes medisinske språk og sykepleiere som i vi-form steller hennes motvillige kropp. Til hallusinatoriske feberreiser gjennom hennes egen fortid og ikke minst Berlins historie.

Sentral er en ung lege som ikke tilfeldig heter Kora Bachmann. For liksom Ingeborg Bachmann er Wolf av de kvinnelige forfattere som - her med fare for å bruke begrep som både virker utdaterte og kanskje politisk ukorrekte - klarer å forene en kvinnelig kroppsnærhet med en maskulin intellektualitet. Og det er nettopp i denne «reflekterende kroppsligheten» Wolfs styrke ligger.

Med et språk som kan virke tilfeldig og fomlete - lik et bilde laget av Picasso som til forveksling likner en barnetegning - men som likevel er nærmest formfullendt med et uhyre presist visuelt blikk: «Hvor dypt et ord kan være begravet i en kropp, hvilke hindringer en lyd må overvinne før den kan passere strupehodet, forlate munnen med pusten.»

Og med ondsinnede Thomas Mann-aktige karakteristikker. Som av sykepleieren Elvira: misdannet og med et slapt trykk i en uformelig hånd fordi «hun har ikke klart å sette igjennom og uttrykke noen formvilje i kroppen sin».

Også tematisk strekker Wolf seg langt, idet hun søker å formulere tilstander hinsides språket. I hvert fall ikke - og her leser jeg feministen inn i henne - et såkalt maskulint medisinsk språk, som ser sjelen som en «forstyrrende faktor atskilt fra kroppen». Et språk - eller en livsanskuelse - som òg er representert ved den mystiske Urban. Urban som mener målet helliger midlet, og at alt annet er «følelseskitsch» - dette i en diskusjon hun gjenerindrer fra deres felles politiske fortid.

Eksistensielle spørsmål

Det særegne ved Wolf er at hun klarer å flette det helt kroppsnært personlige inn i «store» politiske og eksistensielle spørsmål. Som i hallusinasjoner der hun ser opptog av torturerte som «sleper seg gjennom historien og som ser på meg fra mitt indre». Eller når hun reflekterer over døden, og krydrer med aforismer som at «Prisen for de uinteressertes sinnsro er fortærende kjedsomhet».

Men vi befinner oss i Berlin - og Wolf kan selvsagt ikke unngå å komme inn på det virkelig store temaet. Og «Lys levende» er påfallende nok den andre boka på rad der jeg leser om den nye verdensmetropolens skjulte «kjellere». Sist i Cees Nootebooms «Allesjele», og her i bokstavelig forstand når vi blir med den navnløse ned i en berlinkjeller med hermetisert kaninkjøtt fra 1942. Eller også besøker den jødiske legen som sultet seg gjennom trettiåra, fordi han ikke fikk behandle ariere. En historie vi har hørt utallige ganger før, men som vi likevel ikke blir, eller kan bli, ferdige med. Og som selvsagt er like rystende hver gang - i enhver litterær forkledning.

Det er likevel et stort og umulig dilemma at Tysklands - eller Europas - evige forsøk på å bearbeide sin fortid indirekte vil gi en slags moralsk støtte til dagens militante Israel. Som i sitt nådeløst gammeltestamentlige «øye for øye» lar uskyldige palestinere sone den tyske skyld.