Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Berlingoaal!

Tyskland brukte fotball-VM til å eksperimentere med nye, nasjonale identiteter, skriver kronikkforfatteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trailerpark, Berlin Mitte. 30. Juni 2006, kl. 20.10. Jubelropene slår ut av en gammel parkering for utrangerte campingvogner i bydelen Berlin Mitte. Inne i to gamle fabrikkhaller har noen hundre yngre Berlinere sett Klose, Ballack og Frings snu kvartfinalen mot Argentina til Tysklands fordel. Utenfor campingvognene har kreative ildsjeler stilt opp enkle barer, som selger cocktails og eksotiske matretter. Menneskene som via ulike mailinglister har funnet veien hit, har tidligere forbundet nasjonalfølelse med skamfølelse. De er fullstendig likegyldige til det lokale laget Hertha Berlin, og alle dets supportere. De fleste av dem kommer heller ikke fra Berlin. De er innflyttere fra Bochum, Düsseldorf og Bremen. Noen driver gjerne klesmerker med navn som «Super Styling», som i sin tur har logoer som parodierer mer etablerte klesmerker. Andre igjen driver dank på høyt nivå på de utallige kaféene som popper opp og legges ned ukentlig i Berlin. Denne kvelden ser jeg jenter som for to uker siden koketterte med at de skulle flykte til Italia under VM. Nå har de surret et nasjonalflagg rundt hoftene. Forundret slår jeg fast at Berlins kreative elite plutselig tør å være nasjonale. Jeg fulgte fotball-VM fra kneiper i Berlin i 1998, og i 2002. Begge ganger kunne man skue unge tyskere som, fulle av sunn distanse til egen nasjon, avsverget sitt eget statsborgerskap. Isteden stilte disse kameleonene seg opp foran storskjermene iført fargene til Brasil og med en Caipirinha i neven.

IFØLGE WLADIMIR KAMINER, forfatter av bestelgeren «Russerdisko», har slike nasjonalitetsbytter nærmest blitt folkesport i Berlin. Tyrkerne som selger deg Döner Kebab er egentlig bulgarere, kelnerne bak disken i den italienske restauranten kommer fra Hellas, karene som driver den greske restauranten viser seg å være arabere. De fleste sushi-barene er på jødiske hender, og inderne i den populære currysjappa på hjørnet viser seg å være en tunisier fra Kartago! Tyskere derimot, har selv ikke tyskerne hatt lyst til å være. Derfor var det bare rett og rimelig og naturlig at den nye Wunderkind i tysk litteratur på nittitallet het nettopp Wladimir Kaminer, som er innflyttet russer. Kaminer har i årevis hatt sitt eget show på radiokanalen SFB 4 Multikulti. På den stasjonen er det ikke nødvendigvis noen fordel å beherske høytysk. Den italienske DJen Don Rispetto har skapt det språklige alternativet Berlingo, som Rispetto selv definerer som «a cool mix of Deutsch, Italiano and English für tutti i brothers and sisters della musica». I de indre bydelene i Berlin er dette nå lingua franca. Norskinger med B-språk fra videregående kan altså trygt kaste seg på den neste avgangen til Germanwings. Berlingo er det nye høytysk!

HVER GANG de tyske producerne sveiper over den tyske trenerbenken går det et sus gjennom forsamlingen i Trailerpark. Jürgen Klinsmann er mesterskapets yngste trener. Hans assistent Joachim Löw er ikke stort eldre. Gjennom sine matchende skjorter og mediebevisste oppførsel viser de at de behersker kodene i den nye økonomien, der personlig fremtreden betyr vel så mye faglig dyktighet. Når Klinsmann i tillegg viser flere følelser i løpet av en kamp enn det Franz Beckenbauer har gjort gjennom et helt liv, så er vi solgt. Alle vi utlendingene i Trailerparken reiser oss opp fra klappstolene og ønsker vi hadde kjøpt disse hendige blomsterkransene i svart, rødt og gult som ble solgt over alt før kampen. Idet keeper Jens Lehmann redder enda en straffe, er vi alle tyskere, eller i alle fall: Berlinere. For mange tyskere var fredag 30. juni den lykkeligste dagen. Håpet om gull i mesterskapet var enda innen rekkevidde. Fortsatt visste ingen at italienerne ville male dem i stykker fire dager senere. Men i Trailerpark vil ingen egentlig bli skuffet over dette. Tysk gull på symboltunge Olympiastadion ville blitt «zu viel des Guten.» Da er det bedre med en kledelig bronsemedalje i bilbyen Stuttgart.

MENS ALLE SOM ville være kulturfotballchic satt i Trailerpark, og i andre hjemmesnekrete fotballarenaer, så var resten av verden ved Brandeburger Tor, populært kalt Brandenburger Toooor! Ifølge lokalavisen «Tagesspiegel» så om lag 750 000 kvartfinalen foran et utall storskjermer som strakte seg fra Brandenburger Tor og nedover Strasse des 17. Juli. På den strekningen har tidligere alt fra Hitler til Love Parade samlet massene med stor suksess. I forkant av VM hadde Berlins borgermester Klaus Vowereit lansert konseptet Fan-Fest Berlin. Selv gikk han hele mesterskapet med en T-skjorte med påskriften «Ich bin ein Fan - von dir.» Jeg er en fan - av deg. VM i Tyskland var praktisk talt fritt for hooligans. Politiet i Berlin pågrep ikke stort flere 30. juni enn på en vanlig fredagskveld. Fans begynte å synge «Grün-weisser party-bus sha-la-la-la-la» hver gang de så de karakteristiske grønne og hvite politibilene. Kanskje hadde den italienske avisen Corriera della Serra rett, da de dagen etter kvartfinalen skrev at tyskerne denne fredagen fant tilbake til stemningen fra 1989/90, «da muren nettopp var falt og tyskerne var det lykkeligste folk i verden».

MEN HVOR DYPT stikker egentlig denne nye, nasjonale optimismen? Som en slags kalddusj fra helvete publiserer magasinet «Wirtschaftswoche» dagen etter en undersøkelse, hvor den tyske hovedstaden blir kåret til Tysklands tredje verste by å leve i. Mange har god tid til å se fotballkamper, for arbeidsløsheten i byen ligger nå på nesten tjue prosent. Byen har i flere år slitt med en enormt budsjettunderskudd som for tiden ligger på 60 milliarder Euro. Som om ikke dette var nok, så skriver «Die Zeit» en artikkel som dokumenterer at folk med høyere utdanning nå utgjør en femtedel av de hjemløse i byen. Konfrontert med dette tallmaterialet minner de glade menneskene på «fan-festen» mest av alt om et forbipasserende opptog på vei mot stupet. De unge gründerne i Trailerpark lever på sin side godt med slike dommedagsprofetier. Så lenge de store økonomiske lokomotivene holder seg unna byen, forblir husleiene og levekostnadene i Berlin de laveste i Vest-Europa. Den utrolig barnevennlige østbydelen Prenzlauer Berg har for tiden den høyeste fødselsraten i landet. Hva gjør det vel at Mercedes fortsatt har hovedkvarter i Stuttgart? Fremtiden og livsgleden finner du uansett i et prosjektbasert firma i en renovert bygård i Berlin. Den store poeten Robert Gernhardt publiserte et leilighetsdikt i Frankfurter Allgemeine Zeitung på selveste jubeldagen, den trettiende juni. Det slutter slik, i min raske oversettelse: «Jeg er stolt av å være tysker. Tyskerne er stolte av meg./ Hva? Den andre setningen stemmer ikke? /Da stemmer den første heller ei.» Gernhardt døde samme dag, 69 år gammel. Men tonen i disse linjene tror jeg kan bli stående som en slags dokumentasjon av en gryende nasjonal bevisstgjøring, som forhåpentlig alltid kommer til å være distansert og skeptisk - til seg selv.