Anmeldelse: «Loro»

Berlusconis notoriske orgier dominerer

Romerikets fall i moderne tid.

BERLUSCONIS HOFF: "Loro" er et nidportrett av Silvio Berlusconi, men like mye et forstyrrende bilde av det italienske samfunnet. Vis mer

«Loro»

5 1 6

Drama

Regi:

Paolo Sorrentino

Skuespillere:

Toni Servillo, Ricardo Scarmarcio, Elena Sofia Ricci

Premieredato:

5. april 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Loro»

«Uhyre velplassert satire.»
Se alle anmeldelser

FILM: En film om Italias mediemogul og tidligere statsminister Silvio Berlusconi kan neppe overgå skandalene slik de utspant seg i virkeligheten, er det blitt hevdet. Men Paolo Sorrentinos «Loro» gjør et hederlig forsøk.

Bred pensel

Den italienske mesterregissøren Sorrentino maler med like bred pensel som forgjengeren Fellini når han skildrer et Italia preget av vulgær overdådighet, av dekadent luksus, korrupsjon, sex, lyst og umoral. Her glitrer gullsmykkene om kapp med Middelhavet, helst mot naken hud eller nedknappede herreskjorter på tilårskomne ølmager. Vi har å gjøre med Romerrikets fall i vår egen tid.

Gjenkjennelig

Paolo Sorrentino har igjen hentet fram den eminente skuespilleren Toni Servillo, som spilte statsminister Guiglio Andreotti i «Il Divo» fra 2009. Servillo karikerer Berlusconi svært gjenkjennelig, der han spankulerer omkring med sitt blendahvite gebiss-smil og crooner italienske ballader om usle kvinner som får hans øyne til å gråte. Riktignok innledes filmen med de velkjente opplysningene om at enhver likhet med virkelige personer – «unntatt de som er ekte» - er tilfeldig. Silvio Berlusconi bærer sitt eget navn i filmen, men omtales mest som «Lui» (Ham) eller «Dottore».

De andre

«Loro», som er filmens tittel, betyr «De» i betydningen de andre. Like mye som dette er et nidportrett av Berlusconi er filmen en særdeles lite flatterende oppvisning av folket som omga ham. Korrupte politikere som lot seg bestikke. Forretningsmenn som oppførte seg som halliker. Og, ikke minst, unge jenter som mer enn gjerne solgte både kropp og sjel for å bade i glansen av «Ham». Berlusconis notoriske bunga-bunga-orgier tar en dominerende plass i filmen.

To deler

Opprinnelig ble «Loro» presentert for det italienske publikum som en føljetong i to avsnitt. Den versjonen som nå sendes ut på det internasjonale markedet er kuttet ned til en film på to og halv time. Ettersom jeg ikke har sett originalen, er det vanskelig å bedømme hvor mye av den politiske forhistorien som er klippet bort. Sorrentino har konsentrert seg om årene etter at Berlusconis tredje periode som statsminister var over i 2006. Da tapte han valget med snaue 25.000 stemmer.

Med kikkert

Det er i denne fasen at bunga-bunga-festene florerer. Filmen innledes med en ung playboy, Sergio Morra (Riccardo Scarmarcio) som gjør hva kan som å komme inn i Berlusconis sfære. Han har sett et portrett av «Lui» tatovert på rumpa til en modell og skjønner at det er der han bør være. Etter råd fra en av Silvios elskerinner, leier Morra en villa i nærheten av hans feriebolig på Sardinia og inviterer dusinvis av modellvakre kvinner til party, slik at Silvio bare kan plukke opp kikkerten og se på fristelsene.

Det er direkte deprimerende å se hopen av unge jenter, dopet på MDMA og kokain, utkledd i sykepleier-, nonne- eller politiuniformer, eller hel- og halvnakne, som lar seg forføre av Berlusconis aura. Gaven fra «Lui» er sommerfuglsmykker som de bærer mellom brystene, eller løfter om roller i hans TV-kanalers gameshow.

Bestefar

Han er stadig på jakt etter de yngre og ufordervede, og i en spesielt patetisk scene forsøker han å forføre en «intellektuell» 20-åring. Hun avviser ham fordi han lukter olding; han har samme ånde som hennes bestefar.

Det er ingen overdrivelse å si at Silvio Berlusconi ikke kommer særlig heldig ut av Sorrentinos portrett. Men det gjør heller ikke Italia som samfunn og nasjon - som har latt seg forføre av en slik notorisk «bruktbilselger». Filmen er en uhyre velplassert satire, men latteren setter seg innimellom i halsen.

.