Berlusconis sensur

VIGDIS LIAN,

direktør for Norsk Filminstitutt, har bestemt at den italienske dokumentarfilmen «Citizen Berlusconi» ikke egner seg for visning på Den 3. Europeiske Dokumentarfilmfestivalen i Oslo. Denne avgjørelsen har hun tatt etter samtaler med Italias ambassade i Oslo.

«Citizen Berlusconi» er en internasjonal samproduksjon der blant annet NRK er medprodusent, og filmen forteller om hvordan Italias statsminister Silvio Berlusconi har bygget opp politisk makt ved hjelp av sin posisjon som Italias ledende mediaeier for deretter å bruke denne makten til å kneble kritikk og opposisjon i landets medier. Berlusconi kontrollerer i dag omtrent hele den italienske TV-sektoren. Dels gjennom sitt eierskap i Mediaset, som har tre kommersielle TV-kanaler, dels gjennom sin aktive politiske styring av allmennkringkasteren RAI, som også har tre kanaler. Berlusconi har i tillegg eierinteresser i en rekke aviser, forlag, filmprodusenter, kinokjeder og innenfor reklame og markedsføring. At «Citizen Berlusconi» har vært umulig å få vist på kino og fjernsyn i Italia er derfor ikke spesielt overraskende.

De siste årene har mange italienske journalister opplevd forsøk på direkte og indirekte styring av sitt arbeid. Berlusconi-kritiske journalister og programledere er presset ut av RAI. Den meget populære fjernsynskomikeren Sabrina Guzzanti ble for eksempel tatt av skjermen på grunn av en Berlusconi-parodi i fjor høst.

Den italienske statsministerens økonomiske og politiske kontroll over landets medier er et alvorlig demokratisk problem i dagens Italia, og de siste årenes grove overtramp mot enkeltjournalister og medier er i ferd med å bli et av Europas viktigste ytringsfrihetsspørsmål. Italienske intellektuelle har lenge forsøkt å rope ut sitt varsko, men har opplevd at det er blitt stadig færre arenaer de kan benytte.

AT KREFTER

i Italia ønsker å hindre at en kritisk film som «Citizen Berlusconi» blir vist på en europeisk filmfestival, er forstemmende, men dessverre helt i tråd med den ensrettingen av politiske ytringer som dominerer landet. Men at en norsk statlig instans som Filminstituttet legger seg flat for deres forsøk på styring, er for oss umulig å forstå og helt uakseptabelt. At den italienske ambassaden bidrar til filmfestivalen kan da ikke bety at italienske myndigheter skal sette sitt godkjentstempel på hvilke filmer som skal vises. Det finnes bare et ord for en slik innblanding, og det er sensur. Vigdis Lian hevder hardnakket at hun ikke er blitt utsatt for noe press fra italiensk side i denne saken. Men det gjør jo egentlig saken bare verre. Det betyr at hun frivillig deltar i Berlusconis lumske sensurprosjekt der den dominerende strategien er å få aktørene til å utvise «selvsensur».