Anmeldelse: Bernhoft - «Dancing On My Knees»

Bernhofts beste

Jarle Bernhoft-Sjødin overgår seg sjøl på sitt femte album.

MØTES PÅ TV 2: Jarle Bernhoft er med i neste sesong av «Hver gang vi møtes» på nyåret, og i morgen kommer hans femte album, «Dancing On My Knees». Foto: Lars Eivind Bones
MØTES PÅ TV 2: Jarle Bernhoft er med i neste sesong av «Hver gang vi møtes» på nyåret, og i morgen kommer hans femte album, «Dancing On My Knees». Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Dancing On My Knees»

Bernhoft

Soul/pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Sony Music

«Bernhoft i lekegrinda.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Tre år etter «Humanoid» hyller Jarle Bernhoft-Sjødin tvilen på sitt nye album. Pandemien utløste «et ras av kreativitet» og samarbeid med låtskriverpartnere som dyttet ham i nye retninger. Det har gjort ham godt - og resultert i det som må være hans beste album.

Flere låtskrivere

I likhet med forløperen er «Dancing On My Knees» en øvelse i myk soul med islett av funk og pop, men det er mer variert og lekent enn som så. Det gjelder også måten albumet er blitt til på. Bernhoft har jobbet med flere låtskrivere og produsenter og latt bandet The Fashion Bruises få hvile. I stedet spiller han med noen få unntak, som på «Solidarity Breaks» (2011), alle instrumentene sjøl på de ni sporene. Også stilmessig minner det nye albumet mer om det ti år gamle gjennombruddsalbumet enn om «Humanoid».

«Norges Prince»

Jeg er ikke den eneste som har omtalt Jarle Bernhoft som Norges svar på Prince, men han har etter eget utsagn ikke den samme sjøltilliten som den avdøde artisten med mange navn fra Minneapolis.

«Jeg har lenge slitt med en til dels lammende tvil hvor jeg tviler på det jeg skriver og gjør om, endrer, lurer på om det var bedre før jeg endra. Og om jeg egentlig er no særlig tess», utdyper han i presseskrivet og ber oss «omfavne usikkerheten vår».

Men han behøver ikke å tvile på om han har lagd et bra album.

Heftig åpning

Og - om han tidligere har hatt et «låtproblem», noe denne anmelder påpekte da «Islander» kom i 2016, er han «friskmeldt» her. «Put Your Mojo On» er for eksempel en groovy åpning, skrevet etter en låtskrivercamp i Abbey Road Studios rett før pandemien traff oss alle for fullt. «Mojo» er et voodoo-relatert bluesuttrykk, og han er ikke så langt unna sjangeren her - og en artist som Gary Clark Jr.

Et par låter konkurrerer om å være albumets «Stay With Me» (storhiten fra «Solidarity Breaks»). «Clearly Confused» er absolutt en kandidat, med en nydelig, liten gitarsolo, men denne anmelderen holder likevel en knapp på snaut fem minutter lange «Pretty Baby Love».

Her synger Bernhoft vakkert med hjertet utenpå skjorta, med en akustisk gitar m.m. som kledelig akkompagnement. Er det tilfeldig at han gjentar ordene «people get ready» flere ganger, eller er det kanskje en gest til Curtis Mayfield, som er en åpenbar inspirasjonskilde?

Til sønnene

Bernhoft omtaler «Dancing On My Knees» som sitt mest personlige album, og «Call Out Kids» er for eksempel en hyllest til hans sønner Benjamin og Samuel, rammet inn i et stort og heftig arrangement. «Lazy Monday Morning» er myk soulpop av beste merke, mens «My Wave» er en sommerlig poplåt à la Wham! med en falsettsyngende Bernhoft. «Say It Isn't So» er en trist låt «med mye patos», som han sjøl bemerker at han prøvde å styre unna, om frykten for å bli forlatt. Den er i likhet med «Lazy Monday Morning» skrevet sammen med LIPA-elev og låtsnekker Alexander Pavelich fra Nordfjordeid.

Du trenger ikke gå ned i knestående for dette albumet, Bernhoft!

* Bernhoft er en internasjonal artist. 2. oktober legger han ut på en turné som etter en runde i Norge tar ham til store byer i seks europeiske land.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer