VELLYKKET?   Denne fotomontasje fra aktivistene i Bevar Hardanger viser hvordan de tror høyspentledninger kan bli seende ut. Et vellykket inngrep i Hardangernaturen? FOTOMANIPULASJON: Bevar Hardanger
VELLYKKET? Denne fotomontasje fra aktivistene i Bevar Hardanger viser hvordan de tror høyspentledninger kan bli seende ut. Et vellykket inngrep i Hardangernaturen? FOTOMANIPULASJON: Bevar HardangerVis mer

Berørt natur

Uberørt natur er ei det beste, men at man noe vil. Hva skiller de vellykka inngrepene i naturen fra dem der alt baller seg til?

||| På et nes i Herand, på østsida av Hardangerfjorden, 20 kilometer vestlandssvinger fra Jondal i retning Utne, ligger Hardanger kulturgalleri. Nesten ved en tilfeldighet kjørte vi utom på sommerens siste feriedag. Utålmodigheten i baksetet hadde tiltatt etter at stoppet på Hereiane, ved en av Nasjonale turistvegers nye rasteplasser, ble lengre enn planlagt. Den statsfinansierte skjønnheten i skifer, med dører og gulv i skarp gul lakk, viste seg å være rasteplassens toalett (se det på www.turistveg.no, eller ta riksveg 550!). Kan man bli såpass entusiastisk av et besøk på et offentlig toalett at man vurderer å sende takkebrev til Statens vegvesen? Ja, man kan.

Noen svinger seinere, der et unnselig skilt ved en grusvei opplyser om at det er tre kilometer ut til Hardanger kulturgalleri, husker vi det som står på informasjonsskiltet ved skifertoalettet: Galleriet må oppleves. Vi passerer et blåmalt tre og noen andre naturinngrep langs veien (se for deg utsikten over Hardangerfjorden, gjennom roterende bilderammer opphengt mellom trærne), og vi kjører inn på tunet. Kan menneskelige inngrep gi storslått natur en tilleggsverdi? Ja, de kan.

- Takk for sist! Tilbake i Oslo ringer jeg til galleriet. Under den massive debatten om kraftlinjer fra Sima til Samnanger har jeg tenkt på hardingen som jeg nå får på øret: Arne Bakke Mælen, hjernen og hjertet bak Hardanger kulturgalleri. Han har denne sommeren, sammen med idéskaperne, arkitektene og kunstnerne bak Nasjonale turistveger, vist meg sider ved norsk natur jeg ikke ville oppdaget om naturen bare hadde vært der, uberørt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva synes du om aksjonen «Bevar Hardanger»? spør jeg.

- Fyst vil eg seia at da e fleire enn deg som har votte månebedotne av utsikte frå neset her, sier Mælen. («Månebedotten»? Omtrent det samme som himmelfallen.) - Todd Saunders, arkitekten bak Nasjonale turistvegers prosjekt over Aurlandsfjorden, fikk visst også ideer for Hardangerfjorden da han var her. Men altså, jeg støtter aksjonen, selv om ideen om å «bevare Hardanger» er problematisk. Vi skal verken legge mennesker eller naturen på sprit. Historia blir skapt av aktivitet. Vi som lever her og nå skriver morgendagens historie, ikke slutten på en eksistens.

Det skurrer i mobilen. Jeg får med meg at Mælen spør om jeg har vært i en dyrehage i sommer. Det har jeg ikke. - Tenk deg det likevel, sier han. - Ikke sjelden omtales og behandles vi som bor i små, naturskjønne lokalsamfunn som dyr i en dyrehage. Men vi er altså ikke umælende skapninger, sier Mælen. - Lokaldemokrati og -kunnskap kan ikke gang på gang overkjøres!

Vi diskuterer hvordan hensynet til klima og fornybar energi kan stå i motsetning til naturvern, og at Statnett tross alt har en større utfordring med sine inngrep i naturen enn andre: Nasjonale monstermaster og kilometerlange sjøkabler er noe annet enn Nasjonale turistveger eller blåmalte trær ved lokale kulturgallerier. Men vi kommer fram til at noe er felles for mange vellykka naturinngrep: At fagkunnskap møter lokalkunnskap. Om natur, kultur, historie. Kun de dyktigste ingeniører, både i politikk og fagmiljøer, skjønner dette.

- Kan jeg forresten spørre Statnett om noe mens jeg har deg på linja? spør Mælen. - Jeg kan ikke love noe svar, men kom igjen, sier jeg. - Vi trenger mer og sikrere strømforsyninger, javel, men hvorfor får da eksisterende kraftlinjer forfalle? Hadde alle nye anlegg vært nødvendige ved godt vedlikehold og oppgradering? Han lanserer følgende tese: Både privatpersoner, etater og stater har et menneskelig behov for å sette avtrykk. Bygge noe storslagent og nytt, heller enn å videreutvikle noe eksisterende. - I vårt område gjelder dette også den nye Hardangerbrua, mener Mælen. - Vi kunne oppgradert alle distriktets veier for den summen som nå går til ei bru som endrer landskapet mye, men tilfører lokalsamfunnet lite.

Jeg blir oppglødd av Mælens gode ideer for Hardanger, og nedstemt over hans beretninger om forvaltningsfeil og overkjøring av lokaldemokrati og fagkunnskap i andre utbyggingssaker. Samtidig: Årets gjensyn med barndommens Hardanger ble en påminnelse om at privat utbygging og lokaldemokrati også kan gi grelle utslag i naturen: Hvem i huleste har godkjent tre (3!) stygge suvenirboder nedenfor Steinsdalsfossen (ja, den man kan gå bak) ved Norheimsund? Eller det horrible hotellet «Best Western Kinsarvik Fjord Hotel» og annen styggedom? Ikke noe å bevare spør du meg.

Jeg spør Mælen om vi, tross alt, skal ønske god tur til deltakerne i dagens Bevar Hardanger-protestmarsj på fjellet fra Sjusete til Soldal.

- Ja! sier Mælen. - Men eg har meir å seia om fjorden enn om fjellet. Forvaltinga av strandsona e da besta norske dømet på statleg overkøyring av lokaldemokrati. Ei lov for alle, som hindrar det som finst av vilje til å vidareutvikla busetting og kulturlandskap langs kysten! Trur du sentrale styresmakter nokon gong vil skjøna at livet her ve Hardangerfjorden e annleis enn kvardagen ve Oslofjorden?

- Aner ikke, sier jeg. - For tidlig å si om kraften i vestlandsopprøret gir varig effekt.

VELLYKKET? Nasjonale turistvegers nye rasteplass ved Hardangerfjorden. Et vellykket inngrep i Hardangernaturen? Foto: Hege Lysholm/Statens vegvesen
VELLYKKET? Nasjonale turistvegers nye rasteplass ved Hardangerfjorden. Et vellykket inngrep i Hardangernaturen? Foto: Hege Lysholm/Statens vegvesen Vis mer