Berre ein hound dog

Det hender to historiske personer viser så slående likhetstrekk at vi får lyst til å tro på astrologi, reinkarnasjon eller sensasjonelle slektskapsteorier.

Forfatteren Barbro Karlén påstår hun het Anne Frank i sitt forrige liv. Mens Madonna skal ha erklært at Elvis Presleys sjel tok bolig i henne da han døde på hennes bursdag.

  • Andre hevder Elvis ble sendt til jorda for å erstatte den originale madonnaens sønn, og ser utallige tegn på hans fortsatte nærvær. Flytt om på bokstavene E-L-V-I-S, og du får LIVES. Navnet kan også bli til «veils», «evils» og «Levi's», noe som til sammen kan forklare hvorfor Elvis aldri gikk i dongeribukser.
  • I 1960 brukte produsenten Chet Atkins dekknavnet Sivle Yelserp for å gi Elvis fred fra fansen under plateinnspilling. Fire år etter hans død utkom en plate med en skremmende dyktig Elvis-imitator døpt Sivle. Tittelen lød «Do You Know Who I Am?» og reklameteksten var kokett beskjeden: «Vi sier ikke at Sivle er Elvis. Men vi føler at muligheten er til stede!»
  • Hound dog - mange har hørt vitsen før. Nå er imidlertid tida moden for å ta forbindelsen på alvor, og se at den stikker dypere enn bokstaver og bikkjer. Det virkelig forbløffende slektskapet mellom vosseskalden Per Sivle (1857- 1904) og popikonet Elvis Presley (1935- 1977) er av sjelelig karakter. La oss ikke avspores av de åpenbare forskjellene: Sivle var en patriotisk venstremann som skrev agitasjonsdikt og den første norske kampromanen fra arbeidernes ståsted, «Streik». Elvis var en apolitisk opprører som sjokkerte Amerika med hoftene og ga ungdomskulturen stil og retning. Disse signalementene sier lite om de to menns plagete personligheter og ulykkelige livssituasjoner. Utgangspunktet for deres skjebnefellesskap er ukjent for de fleste, men kaster et forklarende lys over de to menns liv og verk.
  • Verket først: «Berre ein hund» er en fortelling om en fintfølende gutt, en «framifrå» hund og deres «trufaste venskap» i et ellers strengt og kynisk miljø. Hunden er herreløs og jaget, gutten trosser farens vilje, gir den ly og omsorg, men blir oppdaget. Faren skyter hunden og forsøker å snakke vett i den strigråtende gutten: «Det er berre ein hund!» Altså: De voksne forstår ikke hva medfølelse er, og barnet reagerer med harme og fortvilelse. Men fortellingen sier mest om den voksne Sivle: «Han bevarte hele sitt liv barnets sårbare sinn, og han ervervet aldri den livsfortroliges ferdighet i å parere verdens støt,» skrev Nils Kjær i sin nekrolog.
  • Elvis Presley, en mann som i hvert fall aldri ble voksen, sang historien Sivle skrev. Motstykket til «Berre ein hund» er dog ikke «Hound Dog», men den sentimentale countryballaden Elvis trykte til sitt barndoms bryst, og spilte inn på plate i 1956. Akkurat som i Sivles fortelling handler «Old Shep» om en voksen mann som ser tilbake på noe så banalt og patetisk som hunden han elsker. Shep, som en gang reddet ham fra drukningsdøden (en slik dåd utførte også Sivles hund!), må avlives, og gutten gråter seg blind. «Jeg skulle ønske de hadde skutt meg i stedet.» Unge Elvis levde seg fullstendig inn i teksten, og sang den så ofte at tilhørerne begynte å stønne: «Å nei, ikke 'Old Shep' igjen!»
  • For Sivle og Elvis handlet dyrebeskyttelsen om selvidentifikasjon. I en av sine tunge stunder skrev vossingen at han heller enn å selge sin diktersjel «ville følge med min Halvbror, 'Berre ein hund', opp mellem Fjeldene». Men innlevelsen var nok enda sterkere genetisk betinget. Per Sivle hadde en død tvillingbror, og her er vi ved poenget: Det samme hadde Elvis. Ingen av dem fikk andre søsken. Hvilke føringer gir det på en stakkars guttesjel?
  • Forskningen omkring «ene-tvillinger» er i ordets rette forstand tragisk lesning. Den overlevende søker andres bekreftelse på å være selvstendig og fullstendig, men jo mer han lykkes, jo større skyld føler han overfor den døde. Enhver seier føles som en straff. Elvis satte verdenssrekord i suksess, men møtte i drømme sin bror Jesse Garon på scenen - som en anklagelse. Sivle kjempet durabelige kamper mot sitt eget «Hovmod». Begge oppviser de typiske personlighetstrekkene til såkalte «twinless twins»; følelsen av å være «annerledes», hang til drømmerier, sterke humørsvingninger og en alltid gnagende uro i sjelen.
  • Sivle og Elvis ble desto mer bortkomne som bønder i byen. Dessuten mistet de begge sin mor, Sivle da han var to, Elvis da han var 23. «Du er no slik ein morsgut,» sa folk om gutten som glorifiserte sitt tapte holdepunkt. Sivles biograf Bjarte Birkeland skriver at «morssaknet og morsbindinga frå barndommen kom til å skapa ei livsholdning som vara livet ut: ei viss passiv forventning om å bli teken hand om, om ikkje av mor, så av 'dei andre', av vener, av ei kvinne, av ein tilhøyrarflokk, av folket, av 'livet', av Gud.» Dette er en presis beskrivelse av rockstjernen som klamret seg til morens kiste og skrek at han hadde mistet alt han eide. Elvis gjorde seg avhengig av sin manager, sin faste klan av venner og tjenere, sine kvinnebekjentskaper og sine fans. Scenen ble Kongens hjem, men hver gang han hadde «left the building» følte han seg like rotløs som den plagete Sivle. De var begge sykelige, de hadde ingen styring på økonomien, de tok seg dårlig av sine koner, begge trøstet seg på rusmidler (henholdsvis alkohol og medikamenter) og led en lite ærerik død i førtiårsalderen, Sivle for egen hånd, Elvis etter lang tids selvdestruksjon.
  • Sivle og Elvis var udyktige til nesten alt annet enn å skape kunst. Gjennom diktning og sang forsøkte de å lindre sine indre konflikter: Og når eg sliten trøytnar av/ i strid mot alt som veilar,/ eg høyrer stilt frå mor si grav/ den song som allting heilar. Verken Sivle eller Elvis fant denne havnen, de ble ikke «hele», men det de etterlot, kommer vi stadig tilbake til. Birkeland spør hvordan «ei dikting med så enkle motiv og med ei form som kan synast nesten primitiv, likevel kan gripe vaksne og samansette menneske». Det elviske mysteriet er det samme, bare i verdenshistorisk målestokk. Ingen i Memphis kjenner Per Sivle, men alle på Voss er på fornavn med Elvis. Og hvordan kan selv den barskeste og sindigste vossing få klump i halsen av «Love Me Tender» og «Are You Lonesome Tonight?» Fordi Elvis ikke bare synger om livsloddet til seg og sin speilvendte navnebror. Selve Elvis-stemmen ber om medfølelse, slik også Sivles dikterstemme gjør på sitt beste. Begge er «berre ein hound dog», men den som har beholdt barnet i seg, ser at det er en «framifrå» hund.

Her til lands ble mange «bokstavelig» talt klar over muligheten ved å lese «Det 7. klima» (1986), der Kjartan Fløgstad fastslo at Sivle er Elvis speilvendt. I et intervju denne uka ble forfatteren spurt om slike ordspill representerer noen «epokegjørende dikterisk innsikt». «Kanskje ikke,» svarte Fløgstad. «Husk likevel at Sivle skrev «Berre ein hund» og Elvis sang «I'm (sic) nothing but a hound dog».

Nedrykker

Sivles og Elvis' engasjement i et hundeliv handler ikke om dyrebeskyttelse.