Bertine Zetlitz

Stilkameleon treffer tidsånden.

Bertine Zetlitz legger lista høyt igjen. Denne gangen river hun ikke.

CD: Jepp, dette er vårens mest spennende og etterlengtede album.

Etterlengtet fordi Bertine Zetlitz, i lys av den nifst sterke førstesingelen «Girl Like You» , seiler opp som den neste substansielle eksportartikkelen i norsk pop.

Spennende fordi Bertine Zetlitz har forlystet oss med strålende singler tidligere, men ikke oppfylt løftene i albumformat. «Apples and Diamonds» fra «Morbid Latenight Show» (1998) og «Adore Me» fra «Beautiful So Far» (2000) hører begge til de siste ti åras beste norske poplåter, mens albumene de representer i beste fall har plassert Zetlitz i en «ung og lovende»-tilstand som dette tredjealbumet er ment å fjerne henne fra.

Nå svinger stilkameleonen seg grasiøst over ei list som er lagt svimlende høyt, uten å rive.

Med eksperthjelp fra Richard X, Howie B og Magnus Fiennes, er «Sweet Injections» blitt et åpent, lekent og selvsikkert stykke musikk som hopper, danser og smyger seg fram i perfekt synkronisitet med popens rådende zeitgeist .

«Sweet Injections» kommer nært - frustrerende nært, faktisk - men er likevel ikke det uforbeholdne popmesterverket vi har drømt om og håpet på.

Den ultraspretne r&b-smakssatte åpningslåta «For Fun» , den kjølig elegante electropopen i «Twisted Little Star» (begge Fiennes-produksjoner) og den luftige melodiperlen «Sickest Girl» (Howie B) utgjør en overbevisende åpningstroika. Electroclash-flørten «Girl Like You» er allerede en klassiker. I albumets andre og riktignok svært jevne halvdel er det likevel som om intensiteten og framskrittsiveren synker til fordel for tryggere og mer forutsigbare, Björk-inspirerte grep. Dette hindrer likevel ikke «Sweet Injections» fra å være, og det med god margin, Bertine Zetlitz' beste plate til nå.