Berusende dikt

At Apollinaire-utvalget som den hittil siste utgivelse i Samlagets nye gjendiktningsserie i tid faller sammen med J.J. Tønseths gjendiktning av den samme dikter i «Dyreboken eller Orfeus\' følge», beror vel på en tilfeldighet.

Men vi kan også velge å se det som et uttrykk for en fornyet interesse for denne i ettertid så innflytelsesrike franske avantgardisten. Nå er Apollinaire selvsagt ikke noe ukjent navn for norske lyrikkvenner, og vi kan også finne reminisenser og spor av påvirkning fra hans «samtidighets-kunst» både hos så innbyrdes ulike 70-tallsdebutanter som Ulven, Vindtorn og Tønseth, og ikke minst hos de som sto for det som er blitt kalt den «sein-surrealistiske» resepsjonen på 80-tallet, heriblant ikke minst Rune Christiansen. At oversetteren selv har et sterkt forhold til poeten, bør vel også nevnes.

Nå er «surrealist» neppe den rette betegnelsen på Apollinaire. Snarere er han å anse som en forløper for surrealismen, en forløper som surrealistene på samme tid hadde stor respekt for og tok avstand fra.

Den avantgardistiske profilen til tross må altså Apollinaire regnes som en overgangsskikkelse og kanskje nettopp derfor særlig interessant i vår tid - en tid hvor man taler om at avant- garden har overlevd seg selv.

I noen år nå har vi da også sett klare tilløp til at kritikere og diktere har vendt seg mot symbolismen og romantikken i sine forsøk på å få grep om ambivalensen i vårt forhold til det moderne, og som dikterisk prosjekt passer vel Apollinaires simultanisme som hånd i hanske til postmodernismens historiske synkretisme. I sine dikt beruser Apollinaire seg i den moderne verden samtidig som han tar melankolsk avskjed med den gamle.

«Ein poesi full av minne,» kaller Hovland diktningen til en forfatter som samtidig erklærer at han endelig har fått nok av dem gamle verden. Som Apollinaire beruser vi oss i det moderne, men kanskje er det bakrusens melankolske ettertanke vi mer enn noe annet har til felles med ham.