Beruset av framgang

DET HETER

om journalister at deres jobb er å rykke ut på slagmarken når slaget er over for å kutte hodet av de overlevende. Denne historien, som min tidligere sjef Kåre Valebrokk yndet å fortelle i tide og utide, rinner meg i hu når Hagtvet, som en moderne Don Quijote, nå forsøker å varme opp fjorårets ml-debatt med å velge seg Klassekampen som den nye målskiven for sitt sterke menneskerettighetsengasjement (Dagbladet 18/8). Som jeg tidligere har påpekt (Dagbladet 5/8), virker debatten merkelig oppkonstruert, ikke minst fordi Klassekampen og resten av dagens venstreside legger så stor vekt på at kampen for menneskerettighetene, personlig frihet og liberale verdier er en sentral del, og faktisk en selvstendig begrunnelse, for kampen for sosialismen - slik det en gang også var for Karl Marx.

JEG KAN IKKE

se at Hagtvet på et eneste punkt virkelig argumenterer for at liberale politiske verdier er uforenlige med marxismen, verken med henvisning til det Marx skrev, eller det norsk venstreside, inkludert Klassekampen, står for i dag. Jeg kan heller ikke se at han argumenter overbevisende for at en revolusjonær endring av et samfunnssystem ikke kan kombineres med, og føre til, en utvidelse av demokratiet. Sosialisters mål er jo å utvide demokratiet, ikke innskrenke det. Jeg kan forsikre Bernt Hagtvet om at jeg vil motsette meg enhver revolusjonær endring av samfunnet hvis det er den minste fare for at det vil føre til et totalitært diktatur. Virkelig sosialisme kan bare skapes av folket selv, som en demokratisk sosialisme «nedenfra». Det eneste argumentet Hagtvet fører i marken for sin tese, er å sette et likhetstegn mellom marxismen og de tidligere autoritære regimene i Sovjet og resten av Østblokken.

Dette bestrider de fleste marxister, blant annet under henvisning til at disse regimene i virkeligheten sto nærmere bismarckismen enn marxismen. Det er også grunn til å minne om at mange marxister, nettopp med henvisning til Marx, sto i fremste rekke i kritikken av den russiske utviklingen. Den tyske marxisten og spartakisten Rosa Luxembourg skrev for eksempel allerede i 1918, som en direkte polemikk mot Trotskij og Lenin, at «frihet bare for tilhengerne av regjeringen, bare for medlemmene av et parti - om de er aldri så tallrike - er ingen frihet. Frihet er alltid friheten til de som tenker annerledes». «Uten alminnelige valg, uhemmet presse- og forsamlingsfrihet og fri meningskamp, dør livet i alle offentlige institusjoner, det blir et skinnliv der byråkratiet alene er det aktive elementet (...) i virkeligheten er det altså et klikkstyre (...) diktaturet til en håndfull politikere».

DET REVOLUSJONÆRE

norske Arbeiderpartiet, understøttet av det kommunistiske Mot Dag, avviste på samme måten Moskva-tesene og motsatte seg en underleggelse under det russiske bolsjevikpartiet på begynnelsen av 1920-tallet, akkurat som ml-bevegelsens tilslutning til stalinismen på 1970-tallet ble bekjempet av den øvrige ikke-stalinistiske venstresida.

Når Hagtvet nå, beruset av framgang, utvider sitt felttog til å gjelde marxismen som sådan, er målskiven derfor ikke primært Klassekampen, men hele den marxistiske tradisjonen på norsk venstreside, fra Kyrre Grepp og Mot Dag, til dagens marxister i SV og partiets ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdom - for ikke å snakke om alle radikale intellektuelle og fagforeningsfolk som knytter seg til denne tradisjonen.

DET ER SJELDEN

jeg finner grunn til å kommentere andres debattstil, men når Bernt Hagtvet hevder at undertegnede er «politisk spedalsk», har en «forkrøplet logikk», bedriver «uansvarlig skvalder» og begår «politisk selvmord», hever selv jeg øyebrynene. Ikke minst finner jeg det oppsiktsvekkende at en professor i statsvitenskap, som bekjenner seg til liberale verdier, velger å karakterisere motdebattanter som politisk spedalske.

Slike karakteristikker av meningsmotstandere - og hva man underforstått mener bør gjøres med slike - må man tilbake til 1930-årenes Sovjet og Tyskland for å finne paralleller til. Å forsøke å stemple ut folk med et systemkritisk eller revolusjonært grunnsyn fra den offentlige debatten under henvisning til at de er politisk spedalske, vitner om dype totalitære understrømmer i Hagtvets tenkning. Sammenlignet med dette tankegodset framstår Klassekampen i dag som et tolerant, pluralistisk og meningsliberalt nonnekloster.